Lion King Live-Action: Mowgli beviser at Disney gjør det rette

Netflix sin Mowgli beviser Disneys Løvenes Konge nyinnspilling går i riktig retning. Utgivelsen av Andy Serkis' mo-cap reimagining av Jungelbok er seismisk av mange grunner - det er den første fulle funksjonen fra produksjonsselskapet hans The Imaginarium, Netflixs kjøp av filmen fra Warner Bros. ser strømmegiganten videreføre sin krig mot multipleksen - men det kan være neste sommer hvor rollen i historien merkes mest.

Det er veldig vanskelig å ikke nevne Disney når man diskuterer Netflix sin film. Deres animerte utflukt fra 1967 er en av de mest kjente tilpasningene av Rudyard Kiplings tome, og kanskje mer relevant, nyinnspillingen ble produsert sammen med Mowgli (Jungelboken2016s billettkontordominasjon er en del av hvorfor Serkis' film ble skjøvet tilbake og til slutt byttet studio). Men det er også mye å si om forholdet til Løvenes Konge også; Mowglihistorien som gjenfortalt er i hovedsak Simbas (han flykter, lærer å elske et nytt liv, men må gå tilbake for å kjempe hans feminine britiske usurper) og dens animasjonsstil reflekterer ganske positivt på hva som kommer opp fra musen Hus.

I slekt: Hvorfor den "realistiske" Lion King-remaken ser verre ut enn originalen

Neste år slipper Disney sin "live-action" nyinnspilling av Løvenes Konge. Live-action er i anførselstegn fordi, selv om det er i stil med deres nylige nyinnspillingstrend, spesielt Jon Favreaus Jungelboken, den er helt datamaskingenerert, så den er teknisk animert. Det de fleste kritikere som følger teasertraileren ser ut til å ha et problem med, er imidlertid mindre klassifiseringen og hvordan stilen frarøver historien sin lekne, tegneserieaktige. Sammenligner ethvert skudd fra Løvenes Konge tilhenger avslører virkningen. Som dissenterene sier, ville det ikke vært bedre med litt sans for stil?

Mowgli gir det svaret, og det er et rungende "Nei". Med sikte på å vise frem hva hans nye studio kan gjøre, satte Serkis' film ansiktsfangstteknologien i sentrum, med alle de subtile bevegelsene til ham selv som Baloo, Christian Bale som Bagheera, Benedict Cumberbatch som Shere Khan og resten av rollebesetningen gjenskapt i all sin overdrevne prakt. Det er tankeskolen som brakte oss Gollum, King Kong, Smaug, Tin-Tin og Apenes planet, men her, i en verden som prøver å komme seg ut av den uhyggelige dalen, fremstår det bare som urovekkende. De overdrevne bevegelsene ved hver stavelse (en nødvendighet når du opptrer for et ansiktspunktkamera) blir oversatt så bokstavelig talt den krukken med verden som ellers presentert, og den tegneserieaktige CGI overdriver alt også mye.

Disneys Jungelbokanimasjonsstilen har sine problemer, hovedsakelig i integreringen av munnanimasjoner, men ellers var den begrensede antropomorfiseringen til fordel for historien. Dette vil garantert bare gå dobbelt for Løvenes Konge, som har raffinert teknologi, en erfaren regissør og nå et unektelig bevis på tilnærming. Mowgli er ikke den siste spikeren i å gjøre en middelveisstil med dyreanimasjon er dømt til å mislykkes, men det fremhever de enkle fallgruvene som Løvenes Konge unngår.

Det er et argument som kan argumenteres for at i stedet for å gå tilbake til Kiplings bok, Mowgli var mer opptatt av å ikke være Disney-filmen. Det er litt ironisk (og litt skuffende) at en sentral del av arven vil ligge i sammenligningen som kommer juli 2019s utgivelse av Løvenes Konge.