Hver David Bowie-film rangert fra verst til best

David Bowie blir med rette sett på som en av de mest innflytelsesrike musikerne på 1900-tallet, men midt i sin kameleoniske innspillingskarriere prydet han også skjermen med noe bemerkelsesverdig filmarbeid. Ved å samarbeide med så bemerkelsesverdige forfattere som David Lynch, Christopher Nolan og Marin Scorsese, gjorde Bowies fengslende tilstedeværelse hver film der han fremstod mer rik og givende. Når det er sagt, hvordan rangerer filmene hans fra verst til best?

Bowies første filmrolle kom i 1976, ikke lenge etter at hans første nummer én singel «Fame» gjorde ham til en crossover-suksess i USA. Spiller Thomas Newton inn Mannen som falt til jorden, musikeren etablerte seg umiddelbart som en utenomjordisk, overbevisende filmskuespiller. I de neste tiårene holdt det etablissementet med roller store og små i filmer som f.eks Kristi siste fristelse, Prestisjen, og Labyrint. I 2016 overrasket hans tragiske død fansen kun to dager etter hans 69-årsdag og utgivelsen av hans siste album, Svart stjerne.

Enten i stammene til Ziggy Stardust og edderkoppene fra Mars eller hans ikoniske opptreden som Jareth the Goblin King, forblir Bowies arv som en stadig skiftende, fantastisk artist. Her er hans store filmer, rangert fra verst til best.

16. Just A Gigolo (1978)

Den tyske skuespillerinnen og sangeren Marlene Dietrich kom ut av pensjonisttilværelsen for å dukke opp i Bowies andre film, om en Preussisk offiser som returnerer til Berlin etter første verdenskrig uten jobbutsikter og bestemmer seg for å jobbe på et bordell. Filmens regissør, David Hemmings, har sagt at filmen skulle være en ironisk mørk komedie, men resultatet er mer et melodramatisk rot. Panorert av kritikere på den tiden, regnes det fortsatt som en svart flekk på artistens CV. På spørsmål om det i NME i 1980 svarte Bowie, «Hør, du var skuffet, og du var ikke engang med i det. Tenk hvordan vi følte det... Det var mine 32 Elvis Presley-filmer samlet til én."

15. Linguini-hendelsen (1991)

Denne krimkomedien fra 1991 handler om en bartender fra New York City (David Bowie) og en servitør (Rosanna Arquette) som slår seg sammen med en undertøysdesigner for å rane restauranten deres. Det er ikke mye å skrive hjem om her; mens Bowies og Arquettes kjemi er mye sjarmerende, virker filmen ute av stand til å forene sinOceans 11-stilpremiss med sitt ønske om å slå an en bisarr, forsterket, surrealistisk tone. Denne er kun for kompletteringseksperter.

14. august (2008)

Josh Hartnett stjerner i denne underkokte og underveldende indieen om teknologiboblen som sprakk i 2001 New York. Det er en spennende atmosfære her fra regissør Austin Chick og en solid nok opptreden fra Hartnett, men filmen har et manus som ikke ser ut til å ha noen interesse i å faktisk utforske den Emne. Bowie dukker opp mot slutten for å livne opp og gi en sårt tiltrengt følelse av gravitas som Hartnetts hovedinvestor Cyrus, men på det tidspunktet er det bare for lite for sent.

13. Arthur and the Invisibles (2006)

Det femte elementet regissør Luc Besson prøvde seg på animasjon, og tilpasset sin egen barnebok for skjermen. Resultatet er litt rotete, men likevel fascinerende, overfylt med regissørens vanlige eksentrisiteter og fantastiske sans for ugagn selv når den sliter på animasjonsfronten. Bowie kunne nok hatt det litt mer moro her som skurken, men det er likevel en fryd å se navnet «Malthazard the Cursed» på hans IMDb-side. Interessant nok ble skuespilleren erstattet av andre rockelegenden Lou Reed for oppfølgeren.

12. Inn i natten (1985)

Denne John Landis-komedien er et klassisk eksempel på at skuespillere har mer moro enn publikum. Handlingen handler om en sliten romfartsingeniør spilt av Jeff Goldblum, som blir involvert i en juveltyv spilt av Michelle Pfeiffer. Bowie spiller en av gangsterne som nådeløst forfølger Pfeiffer, og avrunder en rollebesetning som også inkluderer Dan Aykroyd og Richard Farnsworth. Det høres veldig gøy ut, men Landis viser en sjokkerende mangel på disiplin, og lener seg altfor mye på gimmickry og "inside baseball"-svindler som sannsynligvis bare ville appellere til hans nære krets av filmskapers venner.

11. Mr. Rice's Secret (1999)

Dette inspirerende dramaet er like lett sjarmerende som det er full av klisjeer. Historien handler om en dødssyk preteen som også har å gjøre med en streng far og skolegårdsbøller, som finner et skattekart laget av hans avdøde lunefulle nabo, Mr. Rice. Bowie låner sin overjordiske teft til Rice, og gir filmen et hjemsøkende senter som kanskje ikke har vært til stede hvis det ikke var for hans engasjement.

10. The Hunger (1983)

Sulten handler om estetikk, og som sådan har den fått noe av en kultfølge i tiårene etter utgivelsen. Bowie spiller en vampyr, noe som sannsynligvis ville vært denne filmens viktigste salgsargument hvis det ikke var for det faktum at han også er i en trussel med Catherine Deneuve og Susan Sarandon. I regi av Top Gun styrmann Tony Scott, som fikk sine striper i musikkvideoens verden, er denne filmen stil over substans, men når stilen er så god (og genuint sexy), er det vanskelig å se bort.

9. Absolute Beginners (1986)

"Absolute Beginners" er en av Bowies beste sanger, og hans siste spor på topp 5. Filmen den ble skrevet for er på ingen måte noen triumf, men det er nok av ambisjoner på skjermen. Bowie har en liten, men mektig rolle som en jevn annonsesjef, og han river i den med all den flamboyante velbehag man kan forvente. Når filmen viker bort fra sine sprudlende musikalske numre og fargerike ensemble, etterlater historien mye å være ønsket, men som et portrett av en kulturell epoke i London, er den verdt å se.

8. Twin Peaks: Fire Walk With Me (1992)

Bowies rolle som savnet FBI-agent Phillip Jeffries får David Lynchs filmatiske prequel til Twin Peaks til en passende mystisk og spennende start. Materialiserer til kollegene Agent Dale Cooper og Albert Rosenfield iført en brun dress og jazzete blomster skjorte, introduserer han kryptisk flere av de landemerke "mystery box"-elementene som ville fortsette å gjøre hjemsøke Twin Peaks fans i flere tiår, mest av alt The Man From Another Place og BIR. Akk, når han er borte, går filmen over i en ubehagelig ekkel affære, som gir oss bakgrunn i voldelig forhold mellom Laura Palmer og faren hennes som kanskje var mer stemningsfull overlatt til fantasi. Imidlertid skal det sies Lynchs nylige retur til Twin Peaks har forhøyet Fire Walk With Mesin kulturelle cache.

7. Basquiat (1996)

Det kan være overraskende for mange at David Bowie og Andy Warhol bare møttes én gang, til tross for at han hang sammen med de samme folkemengdene og at Bowie har skrevet en hyllestsang til hans ære. Ikke desto mindre, da Bowie ble bedt om å spille legenden i denne Jeffrey Wright-ledede biografien om en av Warhols proteger, Jean-Michel Basquiat, leverte han en fantastisk opptreden. I følge Paul Morrissey, regissøren av mange av Warhols filmer, er det også en av de mest nøyaktige og humane skildringene av kunstneren, som skriver inn på hans "komisk og morsomt" side mer enn hans oppfattede storhet.

6. Zoolander (2001)

Bowie spiller seg selv i en kort, men umiddelbart legendarisk vending i Ben Stillers 2000-komedie Zoolander. Når Derek Zoolander (Stiller) og Hansel (Owen Wilson) trenger en dommer for deres avgang, den ikoniske rockestjernen dukker opp fra ingensteds for å tvinge. Bowies cameo er et høydepunkt i filmen, lener seg helt inn i sin glam-persona og har tydelig en ball som gjør narr av seg selv.

5. God jul, Mr. Lawrence (1983)

Regissør Nagisa Ōshima kastet Bowie i denne filmen etter å ha sett ham inn Elefantmannen på Broadway. Musikeren spiller en sørafrikansk offiser i en japansk krigsfangeleir under andre verdenskrig, og spiller en av sine mest bemerkelsesverdige opptredener. Filmens generelle budskap om å finne felles grunnlag og bygge bro over forskjeller på tvers av kulturelle skillelinjer kan fremstå som enten tåretrekkende eller mangel på nyanser, avhengig av hvem du spør. Likevel er Bowies stille trassige opptreden et bevis på hvor mye av en naturlig filmstjerne den avdøde artisten egentlig var.

4. The Prestige (2006)

Christopher Nolan var angivelig ubøyelig med å tilegne seg talentene til David Bowie for å spille 1800-tallets oppfinner Nikola Tesla i hans undervurderte film Prestisjen. Det er en liten rolle, men hans sene entre blir varslet med så stor fanfare at han har nesten fått status som Wizard of Oz, og Christopher Nolan var tydelig klar over det han trengte en skuespiller med en ekstraordinær mengde karisma og gravitas for å fylle disse skoene. Når Bowie endelig dukker opp, genererer hans bemerkelsesverdig stille og fullstendig fengslende ytelse slik elektrisitet at det er tydelig at han var den eneste mannen for jobben.

3. The Last Temptation of Christ (1988)

Martin Scorsese trengte livvakter i årevis etter den kontroversielle utgivelsen av denne reimaginasjonen av Jesu Kristi siste dager. Mens filmen tydelig sier på sin front at den ikke er basert på evangeliene, tok kristne grupper fortsatt problemer med den humanistisk skildring av Messias, som viser ham som strever med sin spiritualitet og fantaserer om et jordeliv med Maria Magdalene. Sett på sine egne premisser er filmen imidlertid et av Scorseses mange mesterverk, og Bowies inspirerte enscenesrolle som Pontius Pilatus er en liten, men virkningsfull del av den. Scorsese og Bowie unngår den vanlige svake og torturerte skildringen av karakteren, og velger noe mer jordet og urovekkende, og resultatet er en av filmens mest ikoniske scener.

2. Labyrinth (1986)

For en artist kjent for sin flamboyante stil, har David Bowie levert et bemerkelsesverdig antall subtile, undervurderte forestillinger. Ikke så med hans kanskje mest ikoniske rolle som Jareth the Goblin King i Jim Hensons kultklassiker Labyrint. Med sitt Tina Turner-aktige hår og piratbluse lager han en karakter som er lik glamrocker og Phantom of the Opera-esque enstøing, sang og dans med en rollebesetning av Mupper mens de fortsatt kommuniserer en rov, farlig kant. Innerst inne, Labyrint er en hyllest til den utrolige fantasien til regissør Henson, som flyttet grensene for hva som var visuelt mulig innen fantasyfilmskaping.

1. Mannen som falt til jorden (1976)

Den som startet det hele er også best. Mannen som falt til jorden forteller historien om en utenomjordisk som krasjlander på jorden og kjemper for å assimilere seg i menneskelig kultur. Regissør Nicolas Roeg kunne uten tvil ikke funnet en bedre skuespiller til å fylle hovedrollen som Thomas Newton enn David Bowie, som virker så rolig i sin første filmrolle at det knapt føles som skuespill. Med fengslende bilder og en hjemsøkende, meditativ tone, har Roegs film med rette blitt en midnattsfilm og rollen som Newton er synonymt med Bowies arv. Ofte føltes det som om rockeikonet var et overjordisk vesen som prydet menneskeheten med sin tilstedeværelse for en kort stund. Mens han ikke lenger er med oss, fungerer musikken og den forbløffende filmen til David Bowie rester.

Batman-traileren støtter to store Bruce Wayne-teorier

Om forfatteren