Patrick Fugit-intervju: Nesten kjent 21-årsjubileum
Cameron Crowes semi-selvbiografiske rock and roll-opus Nesten berømt har holdt ut i over 20 år. Regissøren og forfatteren brukte sin erfaring som tenåring Rullende stein reporter for å informere filmen. Crowe ble myndig mens han fortalte om turnéeventyrene til legendariske akter som The Who, The Allman Brothers Band, Yes, Led Zeppelin, og mange flere.
Satt i 1973, Nesten berømt følger en tenåringsreporter (Patrick Fugit) som får en spillejobb med Rullende stein magasinet for å reise på turné med det fiktive bandet Stillwater og skrive en historie for magasinet. Inspirert av Crowes egne erfaringer som tenåring med å henge med noen av de største rock and rollers i verden, Nesten berømt fungerer som en kjærlig hyllest til og dekonstruksjon av rockestjernene som mytologiseres av ungdommene som er påvirket av musikken deres.
Nesten berømt handler om å vokse opp, så for sitt 21-årsjubileum (i motsetning til det 20.), ga Paramount ut en ny, 4K-utgave av filmen, som inkluderer splitter nye overføringer av både teaterversjonen og "
Mens du fremmer utgivelsen av Nesten berømt på 4K snakket Patrick Fugit med Screen Rant om arbeidet hans med filmen og hvordan den forandret livet hans for alltid. Han snakker om følelsene sine på to forskjellige kutt og beklager hvordan han ikke fikk lov til å feste med mannskapet under filmingen, siden han bare var 16 år og måtte beskyttes av hensyn til karakterens uskyld. Han snakker også kort om rollen sin som Owen i Den siste av oss del II og hvordan han var en så stor fan av det første spillet før han ble rollebesatt i oppfølgeren.
Screen Rant: Jeg tror ikke det er en overdrivelse å si at for 21 år siden-ish, antar jeg litt mer på grunn av filming og alt det der... ditt liv og din karriere ble endret. Du hadde vært skuespiller, men trodde du at du skulle bli hovedrollen?
Patrick Fugit: Du vet, jeg hadde vokst opp med en slik visjon i hodet mitt om at jeg skulle bli skuespiller og at det ville ordne seg, og den slags. Så det var selvsagt veldig spennende for meg, men det var også dette elementet av: "Ja, dette er hva som burde skje. Hvis drømmen min er ment å gå i oppfyllelse, så er det slik det skjer." Jeg er veldig heldig som har rett alder og riktig tone for det Cameron lette etter. Men derfra har jeg åpenbart vært skuespiller, profesjonelt, siden den gang. Så det var et ganske utrolig girskifte for meg i livet mitt.
Jeg har faktisk ikke sett det utvidede klippet, regissørens klipp, klippet uten tittel. Jeg gleder meg veldig til å få 4K Blu-ray for endelig å se den. Jeg har sett teaterversjonen en haug med ganger, inkludert i går, bare for å friske opp. Har du et favorittsnitt?
Patrick Fugit: Å ja. Absolutt, det utvidede kuttet. The Untitled Bootleg Cut. Det er liksom den eneste jeg vil se! Av og til vil en venn se den sammen med meg. Det er så mange år senere enn da vi filmet det, og det er uten tvil den jeg vil se. Da jeg så teaterversjonen for første gang, så jeg den i en ekstra dialogboks, så den var som en lydbod. Og Cameron sa: "Vil du se filmen?" Og jeg sa: "Ja!" Så vi så på den, og jeg husker at jeg tenkte, mens studiepoengene rullet: "Det var fantastisk, men... Det var det?" Det føltes som om det bare var fem minutter langt! Det føltes så fortettet sammenlignet med opplevelsen jeg hadde, som var syv måneder eller noe sånt i livet mitt, mellom casting, pre-produksjon og faktisk filming. Det var så mye mer som skjedde, som ikke var i kinoutgivelsen. Men da jeg så Bootleg Cut, var det sånn: "Å, det var der alle de tingene gikk."
Jeg synes den filmen kan ses på så mange forskjellige nivåer, men bare for meg, personlig, som en som skriver om disse tingene, gjør jeg nå din greie! Jeg mener, jeg har ikke gått på videregående på, liksom, tolv år eller noe. Men fortell meg litt om det å være 17 eller 18 da du laget filmen. Var du "ungen?" Fikk du henge, eller ble du skysset vekk da festene startet?
Patrick Fugit: Jeg var 16. Jeg var ikke interessert i festting. Jeg var egentlig ikke ute etter det. Men selv om jeg hadde vært det, sa Cameron: "Vi må beholde denne ungens naivitet intakt. Vi må beholde hvor grønn han er intakt."
Det er for karakteren!
Patrick Fugit: Ja. Han sa: "Ingen kommer til å tilby ham drinker eller røyke gryte eller noe." Han sa bare, "Vi lar alle de første gangene ting skje mens vi filmer. På kamera." Det var andre medspillere som hadde et slags sideoppdrag for å korrumpere meg og få meg ut i disse miljøene, men mellom moren min, som var der, og haukmannskapet som var settelæreren, Rhona Gordon, og den oppsatte skuespillertreneren, Belita Moreno og Cameron, det kom bare ikke til å skje! Så jeg ville gå på scenen, og jeg ville jobbe, og så gikk jeg på skole i traileren mens alle andre spilte Allman Brothers på akustiske gitarer. Vi hadde noen fantastiske musikere der inne, og de spiller sin egen musikk, de spiller rock and roll sammen, alle i kostyme, i garderoben til et faktisk konsertsted. Og jeg vil si: "Kul. Jeg skal lære litt geografi. Jeg kommer tilbake om 40 minutter, hver gang vi er klare igjen." Det var litt dårlig for meg som 16-åring, men i ettertid er det sannsynligvis en god ting. Det holdt meg til å føle meg som den outsideren som William egentlig var.
Fikk du gjøre opp for det på Vi kjøpte en dyrehage? Var du sånn: "Nå er jeg voksen, la oss gå!"
Patrick Fugit: (ler) Ja. Jepp. Men det var egentlig ingen festfolk på den. Jeg husker, det var da Scarlett datet Sean Penn, og så Sean Penn kom til å henge rundt, og Sean Penn har en intens personlighet. Og jeg spilte mye flamencogitar på den tiden. Så han stoppet meg en dag og sa: "Hei, har du flamencogitaren din?" Han henger liksom ved Scarletts trailer. Og jeg sier: "Øh, ja, jeg har gitaren min." Og han sier: "Kom, ta den hit!" Så han ba meg ta med flamencogitaren min og han sa: "Baby, baby, du må høre på dette, du må høre på denne gutten leken." Og han sier: "Ok, Patrick, ta oss med til SPANIA!" Og jeg sier: "Ok." Så Jeg spiller flamencogitar for Sean Penn og Scarlett Johansson mens vi slapper av på ranchen som vi filmet i Thousand Oaks eller hvor enn. Så det var en ganske vill tid, men det var egentlig ikke noen feststemning på den.
Sikker. Jeg mener, du har jobb å gjøre! Du er der for å jobbe! Du er ikke der for å feste! Ok, tilbake til Nesten berømt, berømt, karakteren er veldig mye en avatar for Cameron selv, på noen måter. Måtte du gå på Cameron-School, eller fikk du friheten til å gjøre det til ditt eget og bare la manuset være Camerons personlighet, bare gjennom det?
Patrick Fugit: Ja, han sendte meg noen av artiklene hans som var et innblikk i hvordan han så på verden han var i og hvor mye lidenskap han hadde, hvor mye omsorg han investerte i den. Men de var bare indikatorer. Han ville ikke at jeg skulle etterligne ham eller noe sånt. Ja, jeg la inn noen manerer som var morsomme å inkludere, som Cameron kjente igjen og sa: "Ja, ok, jeg gjør det, uansett, du kan legge det der." Men for det meste var alt han ønsket å kommunisere egentlig i manuset, og på side. Så det handlet om at jeg skulle bringe ytelsen min inn i den strukturen, og puste liv inn i den. Han var egentlig aldri bekymret for hvor nøyaktig det var for ham, eller noe sånt.
Filmen, akkurat etter å ha sett den igjen i går, tåler tidens tann. Det er 21. Den kan drikke hvis den vil. Og denne 4K Blu-rayen, jeg gleder meg til å få tak i den. Jeg tror ikke den rollen kunne vært spilt av noen andre. Det er ikke noe jeg sier lettvint, om mange roller, men jeg synes det er perfekt.
Patrick Fugit: Takk, mann. Ja, det var en synergi av mange forskjellige ting i tid og rom som ga meg privilegiet til å spille den rollen.
Takk så mye, og jeg håper å fange deg for noe annet i etterkant også. Og The Last of Us 2, 10/10 ytelse.
[Beveger mot Siste av oss 2 kunstverk på veggen hans] Ashley Johnson og kjæresten hennes, Brian Foster, ga meg det. Det er fantastisk. Siste av oss 2, hvor jævla bra er det spillet?
Jeg må fortelle Troy Baker at det var det første spillet jeg spilte etter at faren min gikk bort.
Aldri.
Og han var akkurat som: "Herregud, hvordan har du det?" Jeg har ikke gått tilbake til det siden da, fordi jeg bare føler at det er for nært. Jeg vil, men jeg føler at det er en vegg som er oppe og jeg vet ikke om jeg kan få den ned igjen.
Bror, å spille de spillene hadde jeg en lignende opplevelse med Siste av oss 1. Min beste venn hadde gått bort, sannsynligvis tre måneder før jeg spilte spillet, så jeg var, liksom, i en tung plass. Og så prologen til De siste av oss del 1 er intens som f***. Og jeg tenkte: "Skal ikke dette være et jævla zombiespill? Som, jeg gråter ved åpningen av dette fu*****-spillet! Jeg tenkte at hvis dette ikke blir lettere, vet jeg ikke om jeg kan spille det! Men jeg spilte det. Og jeg elsket det. The Last of Us 2, Jeg spilte gjennom den, og jeg har ikke spilt den på nytt ennå, av samme grunn. Det er et slikt rom å gå inn i, og det er så oppslukende og så bra og så mesterlig utført av alle. Det er en fantastisk opplevelse, men det er så intenst at det ikke er sånn Breath of the Wild, som jeg kan kaste på når som helst, eller Skyrim eller noe sånt, som jeg bare kan kaste på og spille om og om igjen. De siste av oss er, liksom, du må ta et dypt pust og hoppe inn igjen.
Nesten berømt er ute nå på en helt ny 4K Steelbook-utgave.
Ny Eternals-video bekrefter at Superman eksisterer i MCU
Om forfatteren