The Tick sesong 2 anmeldelse
Enkelte komedier blir bedre etter hvert, når forfatterne og skuespillerne alle har hatt en sjanse til å finne ut hva alles styrker og svakheter er. Det er absolutt sant for Amazon Flåtten, siden det nesten føles som et helt nytt show i starten av sesong 2. Noe av dette skyldes absolutt showets fortsatte foredling av Ticks (Peter Serafinowicz) drakt (eller er det kroppen hans?), som har gått inn i sin tredje iterasjon siden. serien begynte i august 2017. Den nye drakten er mye mer praktisk, og den gir større bevegelsesfrihet for mannen som har den på seg, noe som igjen lar Flåtten bekymre deg mindre om hvordan tittelfiguren ser ut og mer om nivået av selvbevissthet den ønsker fylle inn i den pågående historien om håpløst mangelfulle superhelter som bekjemper kriminalitet i en by som heter By.
Noen ganger føltes det som om sesong 1 av Flåtten var et forsøk for showet å finne hvordan det passet med dagens overflod av superheltfilmer og TV-serier like mye som det handlet om innsatsen til Tick og hans begynnende sidemann, Arthur (Griffin Newman), for å utrydde ondskap og oppdage deres plass blant det påståtte pantheonet av helter som har sverget til å beskytte By. Tone og tempo var vanlige problemer gjennom den første sesongen, som deretter ble forverret av en langvarig pause i midten av sesongen (nesten seks måneder). Og fortsatt, selv når serien kom tilbake, føltes balansen mellom humor og superhelthandling dårlig, og den serialiserte karakteren til serien kunne ikke helt snu et plott som involverer
Mer:Brockmire sesong 3 anmeldelse: Å snu et nytt blad har morsomme resultater
Det er ikke et problem for sesong 2, som gir en morsommere, raskere og langt mer selvsikker serie enn den var i sesong 1. Fra første episode, Flåtten føles veldig som kompiskomedien den var ment å være. Serafinowicz og Newman nyter en lett kjemi med hverandre, som sammen med den selvbevisste, superheroiske dialogen, blir nøkkelen til sesongens tidlige suksess. Det hjelper at Arthur er fullt ut forpliktet til rollen sin som superhelt, og at familien hans er (for mesteparten) støttende av hans beslutning om å forfølge et liv med kriminalitetsbekjempelse samtidig som han er en regnskapsfører. Ved å fjerne viljen de eller vil de ikke fra Tick og Arthurs forhold får serien til å gå på rett fot, slik at vis å lene seg inn i det absurde i premissene og karakterene ved å få det hele til å virke helt normalt for disse to helter.
Sesong 2 har litt hjelp i normaliseringsavdelingen, ettersom nederlaget til Terror har ført til en enorm tilstrømning av ekstremt rare (og ofte latterlige) helter og skurker til byen, mye takket være A.E.G.I.S (The Tick's frekke riff på SKJOLD.) gjenåpner en filial i Tick and Arthur's neck of the wood. Det åpner døren for at serien kan bli akkurat så rar som den trenger, og introduserer karakterer som Steve Oggs semi-pensjonerte Flexon (en Sett kryss analog til Marvels Mr. Fantastic), John Hodgmans Hobbes og Marc Kudisch som den hyper maskuline, tøffe lederen til A.E.G.I.S., Tyrannosaurus ‘Ty’ Rathbone.
En del av det som har gjort Flåtten en varig karakter siden 1980-tallet er det stadig skiftende fellesskapet av oddballer han er omgitt av. Mens Arthur er og vil alltid være Watson til sin svake pære Sherlock Holmes, har franchisen vist seg dyktig til å introdusere nye karakterer som iboende er latterlige, men akkurat seriøse nok til å fungere og holde ting friskt, interessant og morsomt.
Sesong 2 introduserer også en ny handlingslinje for Arthurs søster Dot (Valerie Curry), når hun begynner å lurer på om Arthur er den eneste i familien som er bestemt til å bruke fritiden sin på å søke Rettferdighet. Denne tråden jobber for å gi Tick og Arthur litt pusterom, men den skåner også Curry fra å bli primært henvist til å reagere på faren hennes søsken på skjermen befinner seg i. I sin utvidede rolle klarer Dot å havne i noen problemer og knytte et bånd med Overkill (Scott Speiser), som igjen tilbyr den karakteren en sjanse til å være noe mer enn en forfalskning av hypervoldelige årvåken karakterer som ble fremtredende i 90-tallet.
De største forbedringene i sesong 2 er imidlertid hvordan sesongen er bygget opp. Selv om den overordnede fortellingen om sesongen fortsatt er serialisert, fungerer hver episode på egen hånd som en komplett episode av TV. Å ha en distinkt begynnelse, midt og slutt fokuserer historien og komedien på mer spesifikke elementer som er integrert i episoden. Som et resultat er vitsene morsommere, handlingen livligere og historietrådene mer overbevisende.
Alt i alt, Flåtten kommer tilbake med den fantastiske nye sesongen av TV. Flere helter, flere skurker – alle latterlige på hver sin måte – betyr flere muligheter for latter og superhelthandling. På samme måte som flåttens kostyme, fikk serien den rette typen oppgradering mellom sesongene, og har dermed blitt en ekte utfordrer i superhelt-TV-verdenen.
Neste:Our Planet Review: Netflixs fantastiske naturserie fokuserer på menneskehetens innvirkning
Flåtten sesong 2 er tilgjengelig fra 5. april på Amazon Prime Video.
Netflix-sjef innrømmer at han «skrudde opp», men Dave Chappelle-spesialen vil forbli
Om forfatteren