Filmanmeldelse 22. juli

Til tross for noen generelle fortellerproblemer, lykkes Greengrass med å levere nok en vellaget og intelligent dokudrama-thriller med 22. juli.

Mellom hans innsats på Bourne filmer, har journalist-omdannet filmskaper Paul Greengrass brukt mye av sin karriere på å lage dokudrama-thrillere om hendelser i den virkelige verden, alt fra terrorangrepene 11. september mot USA (United 93) til kapringen av Maersk Alabama i 2009 (Kaptein Phillips). Selv om det er en iboende risiko for å utnytte en virkelig tragedie som følger med et slikt prosjekt, har Greengrass lenge blitt feiret for hans evne til å dramatisere forferdelige hendelser på det store lerretet på en måte som er intens, men likevel følsom og til syvende og sist innsiktsfull i sin presentasjon. Heldigvis forblir det tilfellet med Netflix Original 22 juli, selv om det ikke nødvendigvis representerer forfatteren/regissøren på sitt beste. Til tross for noen generelle fortellerproblemer, lykkes Greengrass med å levere nok en vellaget og intelligent dokudrama-thriller med 22 juli.

22 juli tar opp 21. juli 2011 i Oslo, Norge, mens Anders Behring Breivik (Anders Danielsen Lie) - en selverklært høyreekstremist - forbereder seg på å utføre et terrorangrep mot byen dagen etter. Han begynner angrepet sitt med å utløse en bombe i en varebil nær hovedkontoret til den daværende norske statsministeren Jens Stoltenberg (Ola G. Furuseth), og drepte åtte personer i prosessen. Breivik fortsetter deretter angrepet sitt ved å skyte ned 69 medlemmer av en sommerleir organisert av AUF - ungdommen avdeling av det norske Arbeiderparti - på Utøya, før han til slutt blir pågrepet av politiet og tatt inn i varetekt.

Blant medlemmene i sommerleiren er en Viljar Hanssen (Jonas Strand Gravli), som klarer å overleve Breiviks angrep til tross for at han ble skutt flere ganger og ble permanent lemlestet. Mens Viljar sliter med å komme seg både fysisk og psykisk etter det som skjedde med ham (sammen med alle andre som overlevde Utøya-skytingen og deres kjære), jobber Breivik sammen med sin utvalgte advokat Geir Lippestad (Jon Øigarden) for å sette opp et forsvar og bruke rettssaken hans som en plattform for offentlig kunngjøre sin politiske agenda (som krever umiddelbar deportasjon av alle muslimer og tyngre restriksjoner på innvandring til Norge, bl.a. tingene). Når det blir klart for Viljar hva Breivik har tenkt å gjøre, blir han stadig mer fast bestemt på å fortsette rehabiliteringen og vitne mot ham i retten for ikke bare seg selv, men også alle andre personer hvis liv ble påvirket av det som fant sted i juli 22.

Tilpasset fra boken One of Us: The Story of a Massacre in Norway -- and Its Aftermath av Åsne Seierstad, Greengrass' manus til 22 juli har en veldig tydelig struktur i tre akter - med den første akten fokusert på 22. juli-angrepet, den andre delen satt i det umiddelbare etterspillet, og den siste tredjedelen sentrerte seg om Breiviks rettssak. Filmen er sterkest under spesielt første og tredje akt, da disse kapitlene (henholdsvis) spiller på Greengrass' styrker som en spennings-thriller-forteller og gir den emosjonelle gevinsten til Viljar og dermed Norges overordnede reise for å bli frisk og overlevelse. Det er andre akt hvor ting begynner å trekke og bli litt rotete, spesielt som 22 juli deler fokuset mellom ikke bare Viljars historietråd, men også Lippestad og Breiviks rettssak forberedelse, og etterforskningen av Stoltenbergs administrasjon og dens unnlatelse av å forhindre en terrorist angrep. Selv om det ikke er noe i andre akt som føles uvesentlig, 22 juli sliter med å fordele oppmerksomheten jevnt mellom de tre plottlinjene og filmens tempo lider for det.

I det hele tatt 22 juli gjør en god jobb som dekker en god del narrativ grunn, selv når man tar den ganske betydelige kjøretiden i betraktning. Det hjelper at Greengrass (som han nå er kjent for å gjøre, som regissør) aldri helt løfter foten fra gassen pedaler og sørger for at filmens handlinger føles på kanten hele veien, selv når den er mer rent dramatisk porsjoner. Filmskaperen jobber denne gangen med DP Pål Ulvik Rokseth (Snømannen) og Oscar-vinnende Argo redaktør William Goldenberg, bruker i hovedsak den samme vérité-kinematografien og rastløse redigeringsstilen som han har på sine tidligere filmer, for å fordype seerne fullt ut i filmens setting og handling. Samtidig bremser Greengrass ting litt her og leverer på sin side en film som er mer visuelt sammenhengende enn noen av hans svakere innsats tidligere (se den siste Bourne oppfølger, spesielt). Dette tjener 22 juli vel, slik at den effektivt kan fungere som både et jordet drama og thriller.

Gitt den store mengden informasjon som 22 juli streber etter å dekke, men det er ikke mye plass for filmens skuespillere til å virkelig skinne - ikke på den måten som Barkhad Abdi og Tom Hanks gjorde i Kaptein Phillips, for eksempel. Likevel, den 22 juli rollebesetningen er jevn sterk over hele linja, og Gravli gjør spesielt en utmerket jobb med å skildre Viljars kamp med hans fysiske skader, PTSD og den store mengden emosjonell bagasje han sitter på etter at han knapt klarte å unnslippe angrepet på Utøya med sine egne liv. Skuespillere som Thorbjørn Harr og Isak Bakli Aglen beveger seg på samme måte i sine mindre roller som medlemmer av Viljars familie, det samme gjør Seda Witt som Lara Rashid, en ung kvinne som begynner å knytte en romantisk forbindelse med Viljar før begges liv blir knust av Breiviks angrep. Når det gjelder Breivik selv: Lie er ganske overbevisende i rollen og fremstiller terroristen som en Fullt utviklet person - en hvis rasjonalisering av oppførselen hans gjør ham kjølig og patetisk likt mål.

Som med sine tidligere filmer, bruker Greengrass 22 juli som et middel for å levere større sosiopolitiske kommentarer om tingenes tilstand i verden, spesielt når det gjelder fremveksten av fremmedfiendtlige og nasjonalistiske ideologier i forskjellige land (USA. inkludert). Mens manusdialogen hans kan begynne å bli litt på nesen når den streber etter å få frem disse punktene (spesielt i tredje akt), Greengrass lykkes i stor grad med å la historien her skinne lys over disse spørsmålene organisk, uten å reise seg på den figurative såpeboksen sin for å drive poenget hjem. Hvis det er en ulempe ved filmskaperens tilnærming, så er det det 22. juli ender opp med å håndtere emnet på en måte som er mer engasjerende intellektuelt enn følelsesmessig, og mangler derfor den følelsesmessige resonansen til Greengrass' beste verk til dags dato.

Alt tatt i betraktning gjør imidlertid Greengrass en veldig god jobb med å bringe den sanne historien bak seg 22 juli til filmlivet. Det endelige resultatet er en film som gir en opplysende og ellers respektfull dokumentasjon av en grufull begivenhet i den virkelige verden, snarere enn en som fremstår som utnyttende eller manipulerende. 22 juli vises på utvalgte kinoer nå - for å kvalifisere seg til neste års store filmprisutdelinger - og det absolutt drar nytte av å bli sett på storskjerm, men kan fortsatt verdsettes like mye som en Netflix Original hjemme hos deg TV. Selv om det åpenbart ikke er en letthjertet seeropplevelse, 22 juli er veldig verdt å sjekke ut hvis du har likt Greengrass tidligere ikke-Bourne innsats og/eller ønsker å vite mer om Norges egen beryktet moderne terrorangrep.

TILHENGER

22 juli er nå tilgjengelig for streaming på Netflix og spilles i utvalgte amerikanske kinoer. Den er 143 minutter lang og er rangert R for forstyrrende vold, grafiske bilder og språk.

Fortell oss hva du syntes om filmen i kommentarfeltet!