Sense8 Series Finale Review
De Sense8 seriefinale, et to og en halv time langt farvel til en av Netflixs mest unike og eklektiske originaler, er en morsom, lidenskapelig oppsummering av showets historie og, enda viktigere, det meste utbredte temaer. Showet ble uhøytidelig kansellert etter sin andre sesong, og fikk deretter en liten, men meningsfull livline, etter en strømme av fanstøtte førte til at strømmetjenesten ga grønt lys for en siste (veldig stor) episode/film, bare for å pakke inn ting opp i en så meningsfull og tilfredsstillende måte som mulig. Resultatet er en finale som leverer et konsentrert (i 150 minutter, uansett) utbrudd av energisk filmskaping som er noe av Lana Wachowskis mest underholdende og fokuserte verk på flere år.
Det er ikke å si at den faktiske episoden, 'Amor Vincit Omnia,' ikke er full av den typen ville tonale endringer og digresjoner som har vært en del av Sense8'sin distinkte stil siden serien startet. Det er. Faktisk er det fullt av dem. Men her føler de seg mer som et stykke med ideene showet har utforsket siden det hadde premiere tilbake i 2015. På samme måte er finalen fortsatt utsatt for lange monologer om kjærlighet, aksept og tilkobling, og den pumper dem opp i en ekstraordinær grad, men disse elementene er ikke feil, de er funksjoner. Slike overmåte oppriktige demonstrasjoner av empati og følelser er like mye en grunn til å se på
Det er ikke noe mer i tråd medSense8sine hjerte-på-ermet-sensitiviteter enn å se showets sentrale klynge slå seg sammen mens de danser til en Depeche Mode-sang mens de reiser med tog for formålet med å ta ned et ondt selskap med planer om å gjøre telepatisk tilknyttede mennesker til en hær av zombie-droner leiemordere. Beløpet du bryr deg om eller til og med ønsker å følge de pågående intrigene til BPO, Mr. Whispers (Terrence Mann), styrelederen eller Lila (Valeria Bilello) og hennes egen onde klynge vil utvilsomt variere, men som med de to foregående sesongene, er handlingen her underordnet hva showet handler om og hva det til slutt prøver å oppnå.
Det betyr at mens 'Amor Vincit Omnia' bruker mye av sin ekstremt lange kjøretid på å løse den sylteagurken som Wolfgang (Max Riemelt) befant seg i, er det fortsatt god plass for finalen å snike seg unna, slik at rollebesetningen kan spise, drikke og være glad (veldig lystig, med tanke på finalens avskjedsscene), alt sammen så setter deg fullstendig på seriens tiltenkte emosjonelle bølgelengde at det ikke bare er mulig, men utrolig lett å overse noe av programmets mer latterlige plot manøvreringer.
Når du tenker på hvor ekspansivt og dyrt showet har vært de siste to sesongene, utvikle en finale som er i stand til å gi fansen hva de vil ha (dvs. både mer og i det minste en tilfredsstillende avslutning) og å gjøre det i løpet av den tiden som er gitt er litt ekstraordinært bragd. Det gjør at «Amour Vincit Omnia» føles litt mer fan-service-y enn den ellers ville ha vært hvis historien, og historien til Sense8 generelt ble strukket ut i løpet av en hel sesong og kanskje utover, men det er tross alt fansen hvem reddet showet fra det som ville vært en uoppfyllende slutt, så gå til det som kan virke som ekstremer, for til levere det fanskaren ønsker, er forståelig.
Til hennes ære har Wachowski som mål å bruke tiden som er tildelt til å levere en rask rekke actionscener for å holde plottet i bevegelse og engasjerende. Det er ingen mangel på Sun (Doona Bae) Will (Brian J. Smith) sparker tjæren ut av skurkene, enten alene eller gjennom deres klynges forbindelse. Mens noen av actionsekvensene ikke når toppen av for eksempel Nomis (Jamie Clayton) San Francisco-flukt fra sesong 1 er det fortsatt spennende til tross for det som helt klart er en mer økonomisk tilnærming til den stiliserte handlingen. Om ikke annet, er det et tydelig eksempel på hvor begavet Wachowski-ene er til å håndtere knitrende action-kuler som bare har en av dem bak. kameraet resulterer fortsatt i noe så spennende og interessant å se på som nattklubbens gisselutveksling eller raidet på bygningen i nærheten av slutt.
Da dette var seriefinalen, var det en følelse av at, når showet er hva det er, kanskje innsatsen ikke var så høy som den ville gjort hvis skjebnen hadde vært mindre forhåndsbestemt. Men showet får det til å fungere, selv når handlingen føles spesielt ukomprimerbar eller at fortellingen kjører helt på skinner. Tross alt, Sense8 er en serie som unngår kynisme og opererer i en ironifri sone, slik at selv om den raske reverseringen av Kalas (Tina Desai) nærdødsopplevelse like mye var en selvfølge som Mr. Whispers brennende bortgang ved hjelp av Checkovs rollespill, ringte fortsatt den tiltenkte følelsesmessige responsen på begge scenariene ekte.
Å fremkalle en sterk emosjonell respons har vært seriens mål fra sesong 1, og, trofast, Sense8 sparer de siste 20 minuttene (inkludert seriens slutttekster) for å gjøre nettopp det. Med fullstendig oppriktighet avsluttes showet med en feiring av kjærlighet, som starter med Nomis bryllup med henne langvarig partner Amanita (Freema Agyeman) før han gikk inn i en mer eksplisitt skildring av nevnte feiring. Avskjedsskuddet er absolutt en å huske, men det er, som showet og showets budskap, uforskammet og aksepterer hva det er og hva den vil være.
Den fulle Sense8 serien strømmes i sin helhet på Netflix.
Titans sesong 4: Alt vi vet
Om forfatteren