Knick sesong 2 forblir en enestående seeropplevelse
[Dette er en anmeldelse av The Knick sesong 2, episode 1. Det blir SPOILERE.]
-
Gruete, blodig og ofte behov for en god skrubbing, The Knick er en uovertruffen seeropplevelse. Og i kjernen er det det showet egentlig er: en seeropplevelse. Det er den sjeldne typen TV som hver enkelt ramme er slående på en eller annen måte. Enten det er fokusert på den siste krympefremkallende medisinske prosedyren eller bare hviler på det stille ansiktet til noen som blir snakket med, er det noe unikt som skjer i sammensetningen av det hele. Ved tilsynelatende hver sving og hver redigering demonstrerer showet en dyp forståelse av hvordan hver eneste detalj på skjermen er der av en grunn.
Dette skyldes det strenge øyet til regissør, kinematograf og redaktør, Steven Soderbergh, som gjorde det samme med serien i sesong 1. Samtidig som The Knick nyter talentene til Clive Owen som den stofftilsatt "gale vitenskapsmannen" Dr. John Thackery, og André Holland som brennende og ambisiøse Dr. Algernon Edwards, serien er mest fascinerende og severdig for sin mangefasetterte natur. På den ene siden er det den fengslende historien om medisin og kirurgi ved begynnelsen av de 20
Til tross for sine mangler, har showet alltid vært veldig bra, og er det fortsatt (faktisk, i sesong 2 blir det beviselig bedre). Men på en måte, selv med sine mange fantastiske forestillinger, The Knick kan noen ganger føles som om stjernen i programmet egentlig var fyren bak kameraet, han som tok bildene og satte det hele sammen når dagen var over. Og selv om det kan virke rart å si, er det greit. Steven Soderberghs bidrag til serien er tydelige i alt som kommer på skjermen – og sannsynligvis en god del av de som ser på, faktisk aldri får se. Soderbergh er elementet som gjør programmet til det det er: et sjeldent TV-program drevet av entallssynet av direktøren.
Det kan da sies at begge legene Edwards og Thackery har noe til felles med mannen bak kamera, men bare når de er drevet til å oppnå strenge standarder satt av dem selv – eller kanskje deres tidligere prestasjoner. Hva sesong 2-premieren, 'Ten Knots', demonstrerer – i motsetning til regissøren – er at det ikke er en karakter på The Knick for hvem noen krevende standard ikke eksisterer, og likevel er ingen i nærheten av å oppnå den ønskede forventningen.
Serien hopper inn i 1901, der til tross for en følelse av optimisme og kanskje pomp og omstendigheter rundt banebrytende det nye Knickerbocker-sykehuset, de fleste av hovedpersonene trenger hjelp. Thackery, som på slutten av forrige sesong ble innlagt på en klinikk som forsøkte å behandle kokainen hans avhengighet av heroin, har gitt seg til et liv med klokketitting til han kan motta sin neste fastsette. Søster Harriet (Cara Seymour) sitter i fengsel og venter på rettssak for abortene hun utførte for kvinner i nød. Cornelia Showalter (Juliet Rylance) er i San Francisco, og kjemper mot et utbrudd av byllepest, før hun møter pesten til sin ivrige svigerfar da hun kom tilbake til New York. Og Edwards er prisgitt et sykehusstyre drevet av gamle hvite menn som, som vennen Henry (Charles Aitken) beskriver er "ikke den typen menn som liker å lage historie." Disse karakterene er med andre ord sitter fast i situasjoner de kan ikke frigjøre seg fra på egen hånd.
Dramatisk sett er det akkurat der fortellingen trenger at de skal være, siden den gir skuespillerne en overbevisende plattform å iscenesette forestillingene sine på. Men det gir også støtterollen sjansen til å spille frelser. Tom Cleary (Chris Sullivan), den nevnte Henry, og overraskende nok - dog for sin egen egoistiske (og rasistiske) grunner – Everett Gallinger (Eric Johnson) gjør alle anstrengelser for å bringe andre ut av hullene de finner dem selv. Og selv om Gallingers kidnapping og fengsling av Thackery til sjøs – inntil han er klar i hodet nok til å knytte titulære ti knop – er den mest åpenlyse handlingen i premieren, tjener den til å understreke en uventet holdning til serien som overraskende gjenspeiles i handlingene og ønskene til karakterene.
Generelt sett er den holdningen en ambisjon om storhet så vel som fremgang. Det virker rart at det er tilfelle – spesielt gitt situasjonene nesten alle er i og hvordan historiene dreier seg om elementer som rasisme, kvinners rettigheter, og mest åpenbart narkotikaavhengighet – men for alt er, The Knick er også den typen periodedrama som ser inn i sin egen periodesetting og ser nåtiden stirre tilbake på den. Selv om noen kanskje ser det som en tiltale for hvor lite ting har utviklet seg i et ellers moderne samfunn, er utholdenheten til karakterer som Thackery, Edwards, og søster Harriet forhindrer at det blir alt for dystert og håpløst.
Thackery vil selvfølgelig ikke finne en kur for avhengighetene sine, og han vil måtte takle trangen så lenge han lever. Faktisk er han like sikker på å falle tilbake som han kommer til kort i søket etter et middel, men feil kan være en viktig del av fremgangen. Det er viljen til å gå videre og oppnå det umulige, og gjøre det som aldri har blitt gjort før som driver disse karakterene. Og den pionerånden er også det som skaper The Knick et så fascinerende og uendelig severdig show.
-
The Knick fortsetter neste fredag med «You're No Rose» kl. 22.00 på Cinemax.
Hydra oppfant sine egne onde hevnere for å ta ned originalene
Om forfatteren