'Mama'-regissør og Guillermo del Toro snakker om skrekkfilmer og Jessica Chastain
Du trenger en personlig assistent for å holde tritt med Guillermo del Toros siste prosjekter. La oss se….er det etterlengtede Hellboy 3 skrevet? Hva er det siste på ryktebørsen på Den utrolige Hulken? Dette er bare noen få spørsmål jeg hadde tid til å stille til filmskaperen da jeg intervjuet ham for hans siste overnaturlige thriller, Mamma hvorav han fungerer som utøvende produsent. (Jeg ville virkelig spørre om Pacific Rim 2 og mørket Pinocchio 3D«visstnok» på gang, men vi måtte holde oss til Mamma spørsmål).
Basert på en kort film, Mamma forteller den hjemsøkende historien om to småsøstre, Victoria og Lilly, som forsvinner inn i skogen den dagen foreldrene deres blir drept. Fem år senere blir de funnet i live i en forlatt hytte, på et søk ledet av onkelen Lucas (Game of Thrones-stjernen Nikolaj Coster-Waldau). Men alt er ikke som det ser ut til (er det noen gang?). Noen eller en mystisk "ting" vil fortsatt komme og gjemme jentene om natten - noe de kaller "mamma".
I filmen spiller Jessica Chastain Annabel, den tatoverte rock-chick-kjæresten til Lucas - en rolle som kan overraske deg. Hun, sammen med Lucas, bryr seg om jentene ved å skape et nytt hjemmeliv i et forsøk på å akklimatisere dem til normal sivilisasjon. Imidlertid kan Annabel føle en ond tilstedeværelse i forstadshuset deres. Hvem kommer tilbake for å hjemsøke dem og drive dem bort?
Vi tok igjen den kvikke Guillermo del Toro og Mamma forfatter/regissør Andrés Muschietti på et hotell i Beverly Hills. Andys søster, Barbara Muschietti, skrev og produserte filmen.
-
SR: Denne historien begynte som en kortfilm (SE DEN HER). Hvordan var det å bygge en fortelling i langfilm?
AM: I utgangspunktet finner du en kontekst og svarer på spørsmålene kortfilmen reiser, men på en mystisk måte. Vi måtte oversette det mysteriet til en full funksjon og gjøre det overbevisende.
GDT: Men vi gikk hele veien for å komplisere det og hele veien tilbake! Jeg tror balansen mellom at vi alle jobber sammen (Andy og Barbara Muschietti – søskenproduserende team, og Neil Cross, skaperen av TV-showet, 'Luther') - de fire styrkene - som på et tidspunkt var Podolski sosialarbeider og det var et mysterium om formuen broren hadde mistet, og du svinger hele veien. Men det som er bra med Andy er at ingenting skremmer ham. Jeg kan krangle i en halvtime om verdien av noe, og han sier: «Nei, jeg liker det ikke.» (ler)
SR: Arbeidet du med MAMA samme tid som du var på pre-produksjon av Stillehavskanten?
GDT: Det er riktig.
SR: Så, hvordan gjorde du overgangen fra den ene filmen til den andre?
GDT: Vi planla det veldig strategisk fra begynnelsen. Vi ga faktisk en frist til studioet hvor vi sa: «Enten starter vi pre-produksjon på disse datoene eller vi må presse filmen et år fordi jeg ikke kan være med." Det hjalp oss med å lage filmen (ler). De utløste til rett tid. Jeg planla det slik at jeg kunne være sammen med Andy og Barbara gjennom forproduksjonen og gjennom de første ukene med opptak. Som jeg sa til studioet, hvis det er et problem etter de få ukene med fotografering, er vi alle i akterdekk! Men hvis Gud vil, går alt etter planen i løpet av de få ukene med skyting, så vil de komme ut av det når jeg kommer ut av 'Pacific Rim'. Vi kan da være tilstede på fargekorrigering, redigering, lydmiksing, det som måtte ønskes. Heldigvis fungerte det for meg. Vi hadde en flott regissør, vi hadde en flott produserende partner og det var en sømløs opplevelse.
SR: Hva med logistikken ved å jobbe på to produksjoner samtidig?
GDT: Jeg leide faktisk noen av settene til MAMA fra 'Pacific Rim!' (ler). Og kontorene lå bokstavelig talt nede i korridoren. Som om jeg kunne gå tjue skritt og jeg var på MAMA. Så vi startet morgenen på MAMA, hvis samtalen var klokken syv, ville jeg vært på MAMA-settet klokken seks for å gå gjennom storyboardene med Andy (Muschietti), gå gjennom pre-produksjonen på 'Pacific Rim' og jeg ville gå tilbake på ettermiddagen, se dagbladene og gå til redigeringen med MAMA. Det var sømløst, men det kunne ha gått galt! (ler)
SR: Doblet du med noen av scenografiene med de to filmene?
GDT: Egentlig lånte jeg et par rekvisitter fra MAMA. Det ene er et tre og tre vegger på en gang. Jeg sa, la oss male dem en annen farge... det var som Roger Corman! (ler)
SR: De to små jentene er veldig troverdige. Hvor mye av dette er casting, og når de er på settet, hvordan trekker en regissør ut disse "skremte" forestillingene fra dem?
AM: Casting er en stor sak. Noe av det som var i tankene våre helt fra starten var å finne barn som kunne opptre på en troverdig måte. Det var ikke lett å finne de rette skuespillerinnene til rollene. Vi gjorde en casting i Toronto, og vi fant dem ikke, så vi utvidet søket til New York, Los Angeles, Storbritannia... Så endelig fant vi disse to små jentene som hver har helt forskjellig bakgrunn. Den eldre har laget filmer før, så hun etterligner en voksen prosess, så min tilnærming til henne var som en skuespiller, men for den unge var det helt annerledes. Hun hadde ikke vært med i en film før, så opptredenen hennes var helt instinktiv og vill. Disse to tilnærmingene har refleksjon over karakterene deres, og som du vil se i filmen, har den eldre jenta minner fra den virkelige verden og livet i byen; og den andre er fullstendig preget av det overnaturlige. Lille Isabelle (Nelisse) som spiller Lily snakket ikke et ord engelsk, så det ble mye etterligning helt til fransken min løsnet.
GDT: Og ved slutten av filmen snakket hun perfekt engelsk! Det er øyeblikk i filmen som har en forbløffende sannhet for meg. Det er to øyeblikk som skiller seg vakkert ut, det ene er det første møtet med onkel Luke (Nikolaj Coster-Waldau) hvor hun ikke har brillene, og hun tar dem på og sier: "Pappa." Jeg får frysninger hver gang gang jeg ser det. Og den andre er når Annabel får et slag av Lilly og hun varmer hendene. Det er et øyeblikk nesten som ut av en Helen Keller-biografi! Det er virkelig intenst og vakkert, og det er et øyeblikk av ren sannhet mellom karakterene.
SR: Så la oss snakke om casting av Jessica Chastain. Var hun kjent på den tiden?
GDT: Nei, hun var ennå ikke en kjent vare for studioet, og på den andre siden for hennes agenter og ledere, en thriller var ikke det sikreste alternativet for henne som skuespiller. Heldigvis på grunn av Pan's Labyrinth and Orphanage kunne vi si at vi virkelig ønsker å lage en film kunstnerisk som har integritet og av de rette grunnene. Hun elsket manuset, og hun ønsket virkelig å gjøre det, og da hun møtte Andy ble de knyttet sammen over ukuleler. Og de deler begge en forkjærlighet for å danse Lindy Hop til et punkt hvor det var som den fulle onkelen med lampeskjermen.
AH: Det hadde ikke fungert uten ukulelen og Lindy Hop!
SR: Hvordan var Jessicas forhold til de unge skuespillerinnene da karakteren hennes krevde at hun sakte varmer seg til dem?
GDT: Hun var veldig beskyttende mot dem på en god måte. Hun snakket alltid om dem som skuespillere.
AM: Hun ønsket ikke å bli alene i rommet med dem, siden hun visste at hun ville bli forelsket i dem.
GDT: På den første middagen med alle rollebesetningene sa hun: "Vennligst sett dem rett overfor meg, ikke ved siden av meg." Og de ble bundet. Det var umulig å holde dem fra hverandre. De knyttet bånd og hun var veldig oppmerksom på skoletiden deres. Hun hvisket til meg: "De må gå på skolen, la oss ta det siste." Hun er en maskin. Hun kan gå 25 ganger og gjøre det bedre og bedre.
SR: Så la oss snakke om designen til MAMA. Hva er inspirasjonen bak hennes skaperverk?
AH: Jeg tegnet alt selv...
GDT: Han er en stor artist. Og en fabelaktig Lindy Hop-danser! (ler)
AH: Jeg tegnet det med føttene …
GDT: Som Daniel Day Lewis i min venstre fot.
AH: Karakteren til MAMA er så ambisiøs på en måte at alt jeg gjorde alltid var på grensen til å være nesten morsomt. Så du må være veldig forsiktig med det. Det er den typen ansikt som du vanligvis ikke ser i gru. Da søsteren min (Barbara – produserende partner) var barn var det et trykk på veggen som skremte dritten ut av meg på grunn av den strakte nakken og de tomme, sure øynene. Jeg har alltid vært livredd for det bildet. Det ville ikke vært hva det er uten kombinasjonen av digitalt og praktisk.
SR: Hun ser ut som om hun er knyttet til naturen – de jordiske fargene, som Moder Natur, var dette tilsiktet?
AH: Veldig mye. Fuktig og vann.
[ADVARSEL - MAMA SLUTTSPOILERE FØLGER!]
-
-
-
SR: Kan du snakke om valgene dine for slutten uten å ødelegge det selvfølgelig? Hva fikk deg til å gå den ukonvensjonelle veien?
AM: Det er den eneste mulige slutten. Dere publikum tror at jenta kan bli frisk, men det er ingenting å komme seg fra siden hun ikke kjenner denne verden.
SR: Hennes tilknytning til MAMA er veldig sterk. Hun vet ikke hva søsteren Victoria vet om omverdenen.
GDT: For den avslutningen sørget jeg for at jeg hadde final cut. Vi finansierte filmen på en måte som gjorde at vi var selvstendige og kunne ta beslutninger for å bevare slutten. Og etter alle disse forberedelsene sendte vi den til studioet og studioet sier: "Vi elsker det." Og vi svarer med: "Virkelig?" For etter min erfaring skjer det normalt ikke. Det var virkelig superenkelt.
———
Mamma kommer på kino 18. januar 2013.
Marvel stoppet Blade, Ghost Rider og Daredevil fra å bli med i MCU-filmer