Game of Thrones sesong 8 premiereanmeldelse

Det er trygt å si at, etter nesten to år unna, forventningene til den siste sesongen av Game of Thrones, var skyhøye. Med bare seks episoder i siste sesong (noen lengre enn gjennomsnittsepisoden) serieskaperne David Benioff og D.B. Weiss er under en enormt mye press for å bringe det som uten tvil er det største TV-showet i mediets historie til en slutt som lever opp til de syv (ok, seks) sesongene av subversiv historiefortelling som kom før. Til æren leverte paret, sammen med den krediterte forfatteren Dave Hill og regissøren David Nutter, en sesongpremiere som bar seg selv med samme type hastverk og insistering som en gruppe desperate karakterer som styrker seg mot den kommende slutten av verden.

Selv om ‘Winterfell’ var lett på handling – ikke før en White Walker ble drept, enn si noen andre – oppfylte timen sine forpliktelser overfor publikum på andre, kanskje mer gripende måter. Premieren ble brukt, tilsynelatende, som et kjøretøy for så mange gjenforeninger som mulig - nemlig mellom alle i Stark-familien. Mens sesongen begynte med pomp og prakt da Daenerys og Jon ankom Winterfell med en massiv hær og to fullvoksne drager på slep, de største øyeblikkene var utvilsomt de som har vært under utvikling i flere årstider. Og gitt akkurat hvor mye George R.R. Martin (og, i forlengelsen av Benioff og Weiss) liker å nekte karakterene hans slike ting, er det noe av et ekte sjokk når Jon blir lykkelig gjenforent med Arya, eller når Tyrion og Sansa har en mulighet til å diskutere alt som har skjedd mellom dem. Sjokket var selvfølgelig at ingen døde umiddelbart etterpå.

Det er tydeligvis på vei, skjønt, som den nye åpningskredittsekvensen demonstrert med sine iskalde fliser som representerer nattkongen og hans hær som snur seg mot Winterfell og dens krypter, samt tårnene til King's Landing. At åpningssekvensen, som en gang illustrerte det enorme geografiske omfanget av Game of Thrones, har blitt redusert til akkurat de stedene (den falne muren er en ettertanke på dette tidspunktet) er, i og av i seg selv, en sterk påminnelse om hvor nær slutten spillet er, og hvor farlig veien til den slutten vil uunngåelig være.

Som en time med TV, får 'Winterfell' i oppgave å sette opp spillebrikkene på det mindre brettet som fortellingens destruktive omstendigheter har laget for å presse seg mot finalen. Å tilbringe den største delen av episoden innenfor murene til Stark-hjemmet, ettersom nordlendingene blir vant til ideen om Dany og hæren hennes, er et eksempel på at serien setter sin beste fot frem. Selv om Cerseis velkomst av Golden Company og Euron Greyjoy (uten elefanter, til Cerseis fortvilelse) setter opp kamp etter den som sakte marsjerer sørover, den har ikke samme narrative tyngde som det som skjer Nord. Faktisk understreker det faktisk hvor høye emosjonelle innsatser i serien er på dette tidspunktet.

Euron kan godt være den mest arrogante mannen Cersei noen gang har møtt, og hun kan godt ha gitt Bron i oppgave å myrde Jaime og Tyrion, men det er liten sjanse for at publikum vil felle en tåre dersom Cersei eller Euron (eller begge) møter slutten før finalens studiepoeng rolle. Winterfell, på den annen side, er null for en tjue megatonn følelsesmessig detonasjon som bare er en episode eller to unna. Timen er altså i hovedsak utformet ikke bare for å spre viktig informasjon, den fungerer også for å minne alle som ser på hvorfor de bryr seg så mye om disse karakterene.

Som sådan sparer ikke timen med følelsen, spesielt ikke når det er på tide å få Arya og Gendry tilbake i et rom sammen - øyeblikk etter at hunden oppdager hvor mye hun har forandret seg, og inn i hva. Den unnlater heller ikke å anerkjenne betydningen av Jon rir Rhaegal. Og i tilfelle alvoret i øyeblikket slapp unna de som så på, er Sam der for å fortelle Jon den vanskelige sannheten om hans opphav.

Og på et øyeblikk er innsatsen i serien plutselig, nesten umulig høyere. Jon er den sanne arvingen til jerntronen, og alt som står i veien for at han hevder sin førstefødselsrett er en ustoppelig army of the udead, en morderisk dronning som for øyeblikket sitter på tronen, og en potensiell (gal?) dronning han tilfeldigvis er forelsket med. At Game of Thrones ville valgt å levere at nyhetene til Jon i sesongpremieren sannsynligvis delvis skyldes den avkortede naturen av siste sesong, men selv om sesong 8 var standard 10 episoder, ville det fortsatt ha vært riktig valg. Jon som er den legitime sønnen til Lyanna Stark og Rhaegar Targaryen er informasjon publikum har sittet på for lenge til å ikke se hvordan det kan lønne seg så snart som mulig.

Jons tidligere diskusjon med Sansa om å aldri ville være konge i nord og grunnene hans til å bøye seg kneet informerer hvordan han behandler informasjonen like mye som Sam avslører hvordan faren og broren hans døde. Selv om det nesten overvelder publikum med hensyn til alt det ber dem om å behandle, og det ser ut til at noen av showets signatur, mindre, mer karakterdrevne sider ofres som en resultat, ser den siste sesongen ut til å forstå hva som egentlig forventes av den: store, meningsfulle øyeblikk som effektivt kompliserer en avslutning som forventes å undergrave alles forventninger.

Game of Thrones fortsetter neste søndag kl 21 på HBO.

The Simpsons beste Halloween-episode på mange år er ikke et skrekktrehus

Om forfatteren