The Player Series Premiere satser Farmen på en merkelig premiss
[Dette er en anmeldelse av Spilleren sesong 1, episode 1. Det blir SPOILERE.]
-
Helt fra starten, Spilleren presenterer seg selv som TV-ekvivalenten til Las Vegas-stripen. Den er prangende, glorete og pakket inn i en nesten kontinuerlig kakofoni av lyd. Den er tilbøyelig til å angripe seerens sanser på to måter: enten gjennom sine riktignok godt iscenesatte, glatte handlingssekvenser, eller ved å hive enorme mengder utstilling over dem som randos som deler ut flygeblader og markedsføringsmateriell for en bestemt type underholdning. Noen ganger under pilotepisoden kan det føles som jevnt Wesley Snipes vil bli begravet under fjellet av utstilling, og lar publikum se på når enda en TV-serie for nettverket går seg vill i sitt eget tull. Og likevel, på en eller annen måte, mirakuløst nok, gjør det det ikke.
Ikke gjør feil, Spilleren er latterlig; ideen om at et premiss som dette unødvendig kronglete eksisterer, ville være plagsomt hvis ikke for det faktum at det bare er i tråd med de trend i nettverks-tv (og noen få andre steder) denne høsten. Men noe skjer mens han ser Philip Winchester løpe rundt i Sin City, og prøver å stoppe forbrytelser fra å skje. Noe blir klart selv gjennom disen til Wesley Snipes som mumler kastanjer om gambling. Til tross for alle distraksjonene,
Du har hørt uttrykket "en god hund vil løpe til hjertet eksploderer"? Vi vil Spilleren er mye sånn. Showets golden retriever-lignende hengivenhet til både dens sentrale innbilskhet og ønske om å tilfredsstille de å se går langt i å gjøre det som kunne vært en tøff time med TV moderat underholdende. Det lover også godt med tanke på å kunne opprettholde historien sin på ukentlig basis.
Wesley Snipes er kanskje det overskriftsfengende navnet knyttet til serien, men Spilleren lever og dør på Philip Winchesters evne til å være den kjærlige helten i sentrum av det altfor forseggjort plot. Winchester spiller sikkerhetseksperten Alex Kane, en fyr som vet hvordan man tenker som en skurk og oppdager svakheter i en klients sikkerhetsdetalj. Han er også typen som vil hoppe fra et hotelltak, ta en kabel og svinge seg gjennom et vindu, og takle en mulig overfallsmann i prosessen – og alt det er før han er pakket inn i en global online gamblingkonspirasjon som, til tross for spill på store og små forbrytelser, fortsatt virker litt mindre ondartet enn DraftKings.
Det er en sjarmerende enkelhet til showet i starten, og selv etter å ha overlevd prøvelsen som absorberer mengden av informasjon som trengs for å forklare konseptet, kan du ikke annet enn å ønske Spilleren kunne ha blitt sånn. Piloten tar hvert eneste enkle, sjarmerende element showet har og skriver åpenlyst over dem. Det er som å se produsentenes notater på manusets første utkast manifestere seg direkte på skjermen. Ser på Kane smile seg gjennom et tallerkenglassvindu, alt for å buste en skurk, og så ta bilder med ekskona før han havner i seng med henne, kan man tenke: "Det er så fint å se en actionhelt som ikke bare er engstelig og sur" - og så blir ekskona skutt i en hjemmeinvasjon og Alex Kane finner sitt indre dysterhet.
Gjennom den første timen er det en gjennomgripende følelse av det Spilleren er bare ikke fornøyd med beslutningene den tar, og prøver derfor kontinuerlig å skrive over dem. Historien om en sikkerhetsekspert som sørger for at folk holder seg trygge, blir en kvasi-sci-fi-konspirasjonsthriller, som involverer en kabal av degenererte gamblere med så mye penger at de aldri kan tape nok til at det noen gang betyr noe. Det som starter som et sjarmerende romantisk subplot, som bidrar til å avrunde hovedpersonen noe, blir et annet trøtte kvinner i kjøleskap-scenario som i seg selv kanskje eller ikke kan ha blitt omskrevet av episodens slutt.
Unødvendige vendinger og tillegg til fortellingen avsporer nesten et show som beviselig er mer underholdende når det får muligheten til å være en enklere versjon av seg selv. Når Spilleren er bare en action-eventyrserie om Alex Kane og hans forkjærlighet for å gjøre en storslått entré, det er veldig gøy. Philip Winchester bringer den samme typen can-do atletikk som han gjorde Slå tilbake, og selv om piloten ikke når de dødsforaktende høydene i Cinemax sin snart avsluttede serie, sørger Winchesters utholdende energi for at hjulene aldri slutter å snurre.
Når piloten beveger seg mot sitt klimaks, blir det klart at hvis Spilleren noen gang sluttet å bevege seg, ville den nesten helt sikkert dø. Det er en serie som overlever ved å opptre som Kane når den står overfor et problem: Den driver seg selv kontinuerlig fremover, forblir oppmerksom på hva som venter rundt hjørnet (eller på den andre siden av et vindu eller dør). Det behovet for konstant fart kan forklare de kronglete vendingene, selv om det ikke helt unnskylder dem.
På den annen side gjør det mye å bruke Winchester til å snurre hamsterhjulet som driver serien lettere for Snipes, som hovedsakelig eksisterer for å forklare handlingen og jobbe som Kanes komme-ut-av-fengsel-fri kort. Likevel er det en del intriger i mysteriet om Mr. Johnson og hvilken side av den moralske ligningen han faktisk er på – noe som, skulle serien fortsette, kan bli en interessant vei å utforske. Det samme gjelder Veldedighet WakefieldCassandra King, og forbindelsen hun deler med Kanes (muligens ikke døde) ekskone.
Disse tilleggene gir litt krydder til seriens fortsatte plotting, men med fare for å gjøre hele retten vilt overkrydret. Spilleren er en kjøtt-og-potet-serie i et TV-landskap der hvert nytt program har blitt den nitrogen-tilførte, molekylær gastronomi-inspirerte versjonen av seg selv. Det kompleksitetsnivået fungerer for noen, men i dette tilfellet er enklere bedre.
-
Spilleren fortsetter neste torsdag med «Ante Up» kl. 22.00 på NBC. Sjekk ut en forhåndsvisning nedenfor:
Bilder: Greg Gayne/NBC
90-dagers forlovede: Syngin har øyne på en annen stjerne etter «Insane» Tania Split
Om forfatteren