Code Vein anmeldelse: More Like Dud Souls
Code Vein er nok et feilsøkt forsøk på å lage en Dark Souls-klone som ikke klarer å fange den vakre verdenen eller det stramme spillet som inspirasjonen er.
Kode Vein er et action RPG som prøver å riste opp formelen etablert av Mørke sjelerserie ved å legge inn samarbeidselementer og et større fokus på historiefortelling, men det som gjenstår er en lite givende opplevelse som er straffende vanskelig, snarere enn en utfordrende og givende.
Kode Vein er satt i en postapokalyptisk verden hvor ruinene av sivilisasjonen har blitt hjemsted for vampyrskapninger kjent som Revenants. The Revenants som kontinuerlig gir etter for sin blodtørst vil til slutt forvandle seg til monstre kjent som Lost, som forfølger gatene i de døde byene på jakt etter ofre. Spillets hovedperson er en Revenant med hukommelsestap med kraft til å se andres minner, som finnes i krystaller spredt rundt i verden. Spilleren slår seg sammen med en gruppe Revenants som beskytter restene av samfunnet fra de tapte, samtidig som de leter etter deres savnede minner. De
Kode Vein er sterkt inspirert av Mørke sjeler serie (samt Sekiro: Shadows Die Twice), der spilleren mister erfaringspoengene sine når de dør, og tar dem tilbake hvis de kommer tilbake til stedet før de omkommer igjen. Kode Vein bruker et karakterklassesystem, hvor hovedpersonen får tilgang til tre ved starten av spillet og oppdager mer i løpet av historien. Det er mange tegntilpasningsalternativer i Kode Vein og spillere kan lage en virkelig bisarr avatar for gjennomspillingen.
Kode Vein er ment å være en samarbeidsopplevelse, med enkeltspillermodus som lar spilleren ta en NPC-alliert i kamp med dem. Disse datastyrte allierte fungerer overraskende bra, og de har evnen til å gjenopplive spiller hvis de faller i kamp, selv om denne kraften har en langvarig nedkjøling og kan ikke stoles mye på på. Kampsystemet i Kode Vein lar spilleren tappe blodet til fienden ved å utføre ryggstikk eller et drenerende angrep i kamp som har en utrolig treg oppstartsanimasjon. De drenerende trekkene gir spilleren Ichor, som tilsvarer spillets MP-meter. Det er visse klasser som i stor grad er avhengige av Ichor for å drive spesielle trekk, så spilleren må balansere hvor ofte de bruker sine sterkeste angrep med risikoen for å gå inn for en drenering.
Det største enkeltproblemet med Kode Vein er dens ubalanserte vanskelighetsgrad som sterkt favoriserer fienden i de fleste situasjoner. Spillerkarakteren har nesten ingen uovervinnelighetsrammer og kan lett stunlåses, selv når du unngår å rulle. Selv om fiendene ikke har noen grense for hvor raskt eller ofte de kan bruke bevegelsene sine. Når det kombineres, betyr dette at fiender kan gjøre kort arbeid med spilleren etter å ha landet en singel treffer, siden det er så lett for spilleren å bli fanget i en kjede av angrep at de ikke har noe forsvar imot. De helbredende elementene i spillet er torturerende trege å bruke og etterlater spilleren forsvarsløs mot angrep. Spillerne som ønsket en enkel modus for Sekiro Shadows dør to gangervil bare finne smerte i Kode Vein.
Bossmonstrene representerer et av hovedsymptomene på problemene med Code Vein, ettersom de vanligvis kan drepe spilleren på under tre treff, har massive effektangrep som de spammer gjentatte ganger, og er immun mot noen av de effektive trekkene som kan brukes på vanlige fiender (som ryggstikk). Det føles som om å beseire noen av sjefsmonstrene handler om flaks mer enn noe annet, som er spesielt tilfellet med et sett med doble sjefer nær slutten av spillet som tydelig er inspirert av Ornstein og Smough fra Mørke sjeler og som brutaliserer spilleren i en av de mest frustrerende bosskampene i nyere historie. Det er mulig å slå Ornstein og Smough med en Rockeband trommesett fordi trekkene deres har oppstartsanimasjoner som spilleren kan svare på, noe som er noe mange sjefer i Kode Vein unngå til fordel for trekk som kan kastes ut i løpet av et sekund og kan barbere av nesten en hel helsebar.
Nivådesignet i Kode Vein er like dårlig, med nesten hver scene som en annen type ruinby med en forenklet layout. Som historien om Kode Vein utvikler seg, er nivåene mer og mer avhengige av billige dødsfall som spilleren har lite forsvar mot, inkludert usynlige groper, selvmordsbomberfiender som hopper ut på spilleren når de er i nærheten av avsatser, og scener foret med flammevegger som barberer av det meste av helsestangen hvis spilleren ved et uhell beveger seg inn i dem.
Kode Vein ble utgitt omtrent samtidig som The Surge 2, som også er inspirert av Mørke sjeler. Forskjellen mellom de to spillene er det The Surge 2 gjør hver et dødsfall til en læringsopplevelse, mens Kode Vein føles som om mange av dødsfallene er et resultat av at dekket er tungt stablet til fordel for fiendene, på grunn av den dårlige kampmekanikken.
Kode Vein har noen gode ideer og starter med mye løfte, ettersom den prøver et annet syn på sjeler formel, men den endte opp med å ta feil lærdom fra den serien. Spillere som vil ha en co-op Mørke sjeler erfaring kan finne ting å glede seg over Code Vein, så vel som de som søker en virkelig masochistisk spillopplevelse, men Kode Vein har for mange frustrerende aspekter å anbefale til noen andre i sin nåværende form.
Kode Vein vil bli utgitt for Microsoft Windows, PlayStation 4 og Xbox One 27. september 2019. En digital kopi av PlayStation 4-versjonen av came ble levert til Screen Rant i forbindelse med denne anmeldelsen.
Vår vurdering:
2,5 av 5 (Ganske bra)
RDR2s menneskeskapte mutant er Red Dead Redemptions groveste hemmelighet
Om forfatteren