'The Crazies' anmeldelse

The Crazies er en nyinnspilling av George Romeros film fra 1973 med samme navn. Jeg har aldri sett den versjonen, så min anmeldelse vil ikke være fra synspunktet om å sammenligne den med originalen. Denne nyinnspillingen finner sted i en liten prototypisk amerikansk gårdsby kalt Ogden Marsh (Iowa). I løpet av et par minutter etter filmens start er det klart at vi ikke bare er inne for noen skumle ting, men også litt subtil humor.

Timothy Olyphant spiller sheriff David Dutton, gift med den attraktive bylegen (Radha Mitchell). Fra den første scenen blir vi gjort ganske oppmerksomme på at selv om dette akkurat nå er en idyllisk liten by, vil helvete bryte løs innen et par dager. Den første indikasjonen er når byen (eks?) full vandrer inn på en baseballbane midt i en kamp mens han bærer en hagle. Han virker beruset eller ut av slagsen, og Dutton blir tvunget til å drepe ham når han forbereder seg på å skyte.

Alle er ødelagt (det er en liten nok by hvor alle stort sett kjenner alle andre), men snart nok blir en annen lokalbefolket glassøyne og morderisk - og ødeleggelse blir til frykt. Det er en infeksjon som sprer seg over hele byen, og ting er enda mer galt enn det ser ut til når all kommunikasjon med omverdenen er avbrutt. Årsaken blir tydelig når gassmaske-bærende soldater dukker opp og begynner å gjete byfolket inn i et inngjerdet holdeanlegg, og skille de de tror er smittet fra de som ikke er det.

Dutton blir skilt fra sin kone når hun blir flagget som smittet - hun har hatt lett løpende feber i en måned pga. til det faktum at hun er gravid, men regjeringslegene på stedet er uvitende og lytter ikke til noens unnskyldninger. Ting går fra vondt til verre ettersom ikke alle har blitt samlet og det oppstår et utbrudd på anlegget. Det er god grunn til at ingen fra regjeringen gir en antydning om en forklaring på hva som skjer.

Jeg tror ikke jeg ødelegger noe ved å fortelle deg at Dutton redder kona fra anlegget - fra der prøver de å unngå myndighetene og komme seg ut av byen sammen med hans stedfortreder og en annen ung kvinne.

Regissert av Breck Eisner, The Crazies klarer en dyktig kombinasjon av sporadisk humor sammenstilt med skrekk og en historie som vil få deg til å føle deg urolig. I løpet av fem minutter tenkte jeg for meg selv "dette er bra." Ja, den bruker hoppeskrekk (blant annet og mer effektivt enn noen filmer) og deres kan være klisjemessige aspekter ved det, men noen ganger blir ting klisjeer fordi de har fungert så bra så lenge. Filmen er blodig, men ikke overdrevent.

Jeg syntes det var mange veldig gode små øyeblikk i filmen mellom ulike karakterer, og Timothy Olyphant gjorde filmen enkel å se. H fikk det til å virke mer troverdig og realistisk enn det kan ha vært med noen andre i spissen. Det jeg faktisk satte pris på med filmen var at den var så relativt realistisk og forankret i virkeligheten. Det gjorde at det som skjedde sive så mye mer inn under huden din. De kom ikke inn på mye av et sosiopolitisk budskap i filmen (heldigvis) til tross for utbruddet ikke bare etter å ha vært regjeringens feil, men at «oppryddingen» var fryktelig brutal og mishandlet.

Det var ganske mange scener som fikk publikum (og meg) til å hoppe, og det var scener som fikk deg til å le høyt (med vilje) i tillegg til å juble.

Hvis du er en skrekkfilmfan (eller mer spesifikt, en fan av zombie-sjangeren, selv om det teknisk sett ikke er en zombiefilm), så gir jeg The Crazies en hjertelig anbefaling.

Vår vurdering:

4 av 5 (utmerket)

Eternals vil bekrefte at en MCU-skurk er mye større enn Thanos & Kang eksisterer

Om forfatteren