Fear the Walking Dead-seriens premiereanmeldelse: Familiedrama gjennomsyret av terror

[Dette er en anmeldelse av Fear the Walking Dead sesong 1, episode 1. Det blir SPOILERE.]

Det er en betydelig del av premieren på Fear the Walking Dead hvor karakterene er så solid forankret i dramaet til en blandet familie som arbeider med narkotikaavhengighet og de forskjellige tingene som foregår på en østlig Los Angeles videregående skole at selv om de første tre minuttene har en av titulære skapninger som gnager på noens ansikt, kan du lett glemme at dette er en serie om zombieapokalypsen.

Og selv etter den superstore 90-minutters premieren, er det vanskelig å si om det er bra eller ikke. Det er absolutt plusser og minuser med showets sakte-brennende introduksjon av verdens undergang – de fleste av dem har å gjøre med måten den uunngåelige slutten blir henvist til periferien. Faktisk, bortsett fra en silhuett som kan være en de vandøde eller kanskje bare være et ustelt individ vandrer i en offentlig park og noen praktiske godt fotograferte videoopptak, de eneste direkte møtene noen av karakterene har med en zombie kommer i begynnelsen og slutten av episoden.

Det er et bevisst valg gjort av forfatter Dave Erickson og regissør Adam Davidson som i utgangspunktet føles risikabelt og litt spennende, men bare fordi publikum allerede er så godt kjent med akkurat denne verdenen. Piloten svikter selve tingen hvis popularitet gjorde at den ble til i utgangspunktet. Ved å ikke sette zombier i sentrum, Frykt etterlater et gapende hull som må fylles av noe – og skaperne (sammen med Robert Kirkman) fordobler ideen om at ved å kaste store skuespillere, som Kim Dickens og Cliff Curtis, og gir dem rimelig velavrundede roller, vil det gjøre det enda mer overbevisende å se verdens ende.

Fokuset på karakter gir også Fear the Walking Dead en mulighet til å gjøre det sin forgjenger, De vandrende døde, aldri hatt en mulighet til å gjøre: Bygg historien til karakterene deres samtidig som verden rundt dem faller i stykker. Som du utvilsomt husker, begynte den originale serien med at Rick Grimes kom ut av koma, og deretter fant seg selv kastet inn i et tøft og utilgivelig miljø der alt hadde tilsynelatende endret seg over natten – i hvert fall for ham. Det etterlot mange ubesvarte spørsmål og, enda viktigere, gjorde egentlig Rick og resten av karakterene til tynne karakterer hvis eneste motivasjon var å ikke dø. Nå er det ikke akkurat den verste motivasjonen for en karakter å ha – selvsagt, når du tenker på den fenomenale suksessen serien har hatt i løpet av de fem sesongene har det fungert ganske bra – men det gir ikke publikum mye å få kontakt med og å bry seg om, spesielt når de aktuelle karakterene rutinemessig blir bedt om å bli fôr til de omstreifende skrottene der hele premisset var bygget.

Her anerkjenner Erickson og Davidson dette som en sjanse til å angre noen av problemene som har plaget De vandrende døde til tider, og for at denne nye serien skal begynne med å presentere publikum for folk de kan bry seg om – eller i det minste føle med, siden alle som ser på vet hva som kommer.

Og Frykt bruker den kunnskapen til sin fordel. Mer enn én gang i løpet av den første episoden er det en oppbygging av spenning det ville ikke nødvendigvis fungert hvis seerne ikke hadde sett på et lignende zombieshow siden 2010. For eksempel å se kameraet sakte snike seg inn på rektor ved videregående skole Kim Dickens' karakter jobber på, alt mens musikk bygger til et uhyggelig crescendo, ville ha følt som en parodi hvis seerne ikke hadde blitt opplært til å lese det øyeblikket som iboende illevarslende. Men som det gjorde ved å flytte fokus bort fra zombiene og over på den dysfunksjonelle familiedynamikken i seriens kjerne, Frykt undergraver publikums forventninger når det gjelder å bygge frykt på en måte som fortjener ros, selv om det ikke alltid fungerer helt.

For det første stopper den allerede saktegående piloten ut midtveis, ettersom historien jobber for å gi litt kontekst til Travis (Curtis) og Madisons (Dickens) situasjon, og skisserer hvem Alicia (Alycia Debnam-Carey) og Nick (Frank Dillane) er. Tar seg tid til å etablere Alicia som en overprester med en lys fremtid foran seg, og Nick som en heroinmisbruker som er usikker på om eller ikke at han mister forstanden er greit og uten tvil nødvendig, spesielt siden Dillane blir bedt om å gjøre noen alvorlige tunge løft når det gjelder av gi dramaet patos.

Likevel tar infodumpen mye vind ut av pilotens seil, et problem som ikke blir hjulpet av skohorning av en unødvendig rekkefølge for å introdusere Travis' biologiske sønn Chris (Lorenzo James Henrie) og ekskone Liza (spilt av Fantastisk Elizabeth Rodriguez). Med alt de første 90 minuttene har pågått, kunne Chris og Liza lett blitt introdusert i den andre episode, og dermed avlaste piloten noe av dens eksposisjonelle byrde og fremskynde tempoet på en måte episoden behov for. Dessuten, med tanke på at Chris har blitt skrevet som den typen tenåringsfigur hvis eneste formål er å gjøre foreldrenes liv overfladisk vanskeligere, ville episoden vært bedre å holde seg til de lite sett zombiene som den primære kilden til ventende frykt.

Akkurat nå er imidlertid følelsen av varsling (av zombier, ikke Chris sin humør) sterk, og serien vet hvordan den skal utøves. Det er en påtakelig følelse av angst når Travis og Madison sitter fast i trafikken i nærheten av en overfylt påkjøringsrampe, og det er lenge før skuddvekslingen starter. Øyeblikk som disse gir troverdighet til seriens vanvittige tittel, og bidrar til å bekjempe følelsen av det visse deler har faktisk som mål å oppnå det motsatte ved å sette sammen karakterer med forferdelige linjer som "de kunne ikke bare reise seg og gå," mens de får dem til å stirre på en enorm blodpøl.

Mye av det som fungerer med piloten kommer fra måten dens urbane setting gir serien en helt annen gane å jobbe med, og hvordan fortellingen plausibelt skildrer den gradvise kollapsen av en stor amerikansk by. Den oppriktigheten gjør ting som Travis' tvilsomme motivasjon for å sjekke ut et heroinhule midt på natten eller Madisons konstante nektelse av å tro at folk blir til kjøttetende monstre virker litt mindre problematisk. I den store sammenhengen, Fear the Walking Dead har fortsatt noen knekk å løse, men kanskje det er en god ting, siden det betyr at denne prequelen har noe å bygge mot i tillegg til verdens ende slik vi kjenner den.

-

Fear the Walking Dead fortsetter neste søndag med 'So Close, Yet So Far' kl. 21.00 på AMC. Sjekk ut en sniktitt nedenfor:

Bilder: Justin Luben/AMC

90-dagers forlovede: Larissa Lima avslører hvorfor implantatene hennes ikke føles tunge

Om forfatteren