Predikant: Sundowner gjennomgang og diskusjon
[Dette er en anmeldelse av Predikant sesong 1, episode 6: 'Sundowner.' Det blir SPOILERE.]
-
Selv om det har klart å være konsekvent underholdende i løpet av hver av de fem første delene, er underholdningsverdien av Predikant har for det meste kommet fra en serie løst tilknyttede, noen ganger direkte forskjellige hendelser som skjedde med hver karakter nesten tilfeldig. Selv om det alltid har vært en følelse av at alt til slutt ville komme sammen og legge opp til en sammenhengende helhet, var det flere uker før kantene av fortellingen begynte å komme i fokus og seriens forfattere begynte å trekke de feilaktige trådene sammen. Dette var tilfellet med Jesse Custers nyvunne evne spesielt og de utilsiktede konsekvensene av han brukte det for å oppfylle et ønske om å fortsette det faren hadde gjort i Annville, og til en viss grad, gjøre den typen ting faren hans ikke kunne. (Får Odin Quincannon å vie seg til Gud, for eksempel.)
Byggingen av Jesses behov og hans økte profil blant innbyggerne i Annville – som eksisterte som en grunn til å holde serien på ett sted for sesong 1 - operert i periferien for det meste, samtidig som
De to egensindige agentene i himmelen fortalte Jesse at kraften som er i ham ikke er Gud, men noe annet. Noe som hører hjemme i en bulket kaffeboks. Det er ikke akkurat et sinnsmøte, men det er et stort vendepunkt i serien så langt, som det er endelig gjort klart for Jesse – og, antagelig, gjennom ham, de andre store aktørene – hvor mye større historien er enn Annville og om eller ikke kan Jesse følge i farens fotspor og virkelig vende ryggen til kriminalitetslivet han en gang levde med Tulipan. Ettersom ting blir mer nysgjerrige og nysgjerrige, vil det være interessant å se hvordan disse hendelsene bringer Jesse, Cassidy og Tulip nærmere hverandre.
Men før det, Predikant må kjempe med hendelsene i «Sundowner», så oppkalt etter det sølle motellet DeBlanc og Fiore har blitt slått inn i, og der en helvetes imponerende kamp bryter løs. Etter å ha forklart til Jesse hva som er inne i ham heter Genesis (ikke bandet), fortsetter de to englene å gi opprinnelsen til enheten og gi en anelse om hva som står på spill hvis det ikke er det inneholdt. (Og med det mener de ikke i kaffeboksen.) På den ene siden er det den typen åpenbaring som (for Jesse, uansett) setter ham på en ny vei uansett om han velger å bli i Annville eller ikke, og det virker. Jesse vet nå hvor kraften i ham kommer fra. Dessuten har han levende bevis på eksistensen av Gud og himmelen og helvete – i utgangspunktet alle tingene han har forkynt om. Det er en slags vinn-vinn for Jesse, selv om det går på bekostning av ansiktet hans i det nevnte Sundowner-bråket.
Så la oss snakke om den kampsekvensen. Det var den typen ting du fikk følelsen av tidlig Predikant ville vært veldig flink til å gjøre. I pilotepisoden var Jesses barkamp et av hovedhøydepunktene, og i 'Se' var det Cassidy tar seg av forretninger med Fiore og DeBlanc etter litt feil identitet i kirken. Showet utmerker seg ved å sette opp minneverdige dødballer og så langt, kampen mot Terminator-engelen – hvis særegne gåstil, fra spisestuen til lastebilen hun stjeler, er bare ett eksempel av mange på hvor viktige små detaljer er for dette showet, men mer om det senere – er toppen av showets sett stykker. Uten å måtte gå inn i et slag for slag av Jesse, Fiore og DeBlanc som kjemper mot en medengel og himmelske deltakere som gjentatte ganger dør og regenererer nye kropper, kampen er den typen ting som gjør at Predikant's dramatisk skifting bort fra kildematerialet ikke bare verdt, men nødvendig. Det videreutvikler Genesis' "forvaltere" til karakterer som kan være verdt å bry seg om, og det viser de fantasifulle utskeielsene showet er villig til å bruke for å gjøre et poeng. Kampen står som sesongens høydepunkt så langt.
Men så utrolig som kampen er, er det ikke en kur. Det presser ikke handlingen frem på noen vesentlig måte – det skjedde allerede på spisestedet. I stedet føles kampen på en måte som en belønning for at showet til slutt navngir Genesis og en trøst for da det ble klart at Jesse skulle grave i hælene hans og doble ned for å redde Annville. Det var et vendepunkt på en måte, siden det satte et høyvannsmerke når det gjaldt showets levende visuelle innhold og frekke tone, men det var fortsatt ikke så viktig som det som skjedde på forhånd. Og så engasjerende som sekvensen er, å se serien svinge og snu i den andre retningen når alt er over, å ha Jesse og Cassidy gå tilbake til kirken for å vaske litt og planlegge for søndagsgudstjenesten stopper mer eller mindre den drivende karakteren til episoden døde i sin spor.
Det er en brå omvending som riktignok gir rom for et lite pusterom, når det gjelder episoden – serien i seg selv er det allerede mye luftig – men det etterlater i hovedsak 'Sundowner'-handelen som betaler seg et stort høydepunkt for en retur til vanlig. Det er også litt skuffende å se en karakter som Tulip kokt ned til en "la kjæresten min være i fred" øyeblikk. Selv om det er interessant å se henne være så sårbar og kanskje til og med skjør – det motsatte av hva hun har vært så langt - handlingen hennes dreier seg fortsatt om hva Jesse gjør eller ikke gjør, noe som er omtrent det samme som Emily. Men å sette dem sammen gir ikke mye mer enn at de to snakker (noen ganger indirekte) om fyren de begge har følelser for, og mens som hjelper til litt med å farge karakterene og motivasjonen deres, begge fortjener plottråder som ikke er avhengig av å like den søte slemme gutten med spikeyen hår.
'Sundowner' kan ha blitt delt i midten, men den klarte likevel å ta med flere små detaljer som bidrar til å gjøre serien særegent og konsekvent hyggelig, til tross for dens feil. Små ting, som Mayor Person som stirrer på tre par identiske khakier, omsorgen for å lage Sundowner -motelskiltet, eller bare den rasende kvaliteten på kirkens vaskemaskin og tørketrommel, låne serien en fantastisk forhøyet kvalitet, akkurat den rette mengden annen verden for å få hver episode til å føles like mye som en opplevelse som mulig. Det lindrer langt på vei bekymringer om at handlingen utvikler seg i sneglefart, men det legger også til øyeblikk som Eugenes forsvinning etter at Jesse ber ham gå til helvete.
Selv om det er intriger der, viser episoden at showet er på sitt beste når det tar enorme svinger som det gjorde i første halvdel av timen. Predikant trenger ikke å være store svingninger hele tiden, men hvis det utnytter momentumet fra disse øyeblikkene til bedre bruk, trenger det ikke.
-
Predikant fortsetter neste søndag med 'He Gone' @21:00 på AMC. Se en forhåndsvisning nedenfor:
90 -dagers forlovede: Eric og Leida oppdaget sammen i et sjeldent offentlig utseende
Om forfatteren