"Beveren" anmeldelse

Screen Rants Ben Kendrick-anmeldelser Beveren

Beveren, omtrent som filmens hovedperson, har gjemt seg fra livets stygge realiteter de siste seks månedene – etter en tilsynelatende uendelig skrift med dårlig presse for stjernen Mel Gibson.

Mange tidlige bransjemurringer fokuserte på parallellene mellom skuespilleren og hans like selvdestruktive karakter i filmen. Sammenligningene er absolutt interessante, men uten kontrovers kan de Beveren stå på egne ben som et av de bedre indietilbudene i en sommer proppfull av høyprofilerte superheltfilmer?

Heldigvis er svaret ja. Selv om det absolutt er vanskelig å fullstendig ignorere noen av de mer nærgående øyeblikkene med en skuespiller/karakter-crossover (spesielt en rufsete Gibson som skjenker vodka på en TV-skjerm), Beveren klarer fortsatt å lede publikum bort fra kontroversen og til historien for hånden – den til klinisk deprimerte Walter Black, familie mann og administrerende direktør i et flaksende leketøysfirma, som tilbringer mesteparten av dagene i søvne, på medisiner eller å sove på grunn av alle medisiner.

Det er i Walters laveste øyeblikk at den titulære beverdukken kommer inn i bildet. Beveren lar Walter ta livet tilbake ved å snakke for ham (med britisk aksent) og tilby trygg avstand mellom oppturer og nedturer i hverdagen: hans sviktende selskap, fremmedgjorte kone og harme tenåring - så vel som hans yngste sønn, som rutinemessig er oversett. Men selv når Walter finner nytt liv og suksess gjemmer seg bak Beveren, tar det ikke lang tid før han innser at selv om han kanskje går rundt, må den Walter han ønsker å være fortsatt våkne.

På papiret, en historie som Beveren kan være latterlig (vi kommer ikke engang inn på tittelen), men kombinert med en gjennomtenkt og overbevisende regi fra Jodie Foster, leverer Gibson en spesielt sjarmerende og troverdig ytelse. Noen av mer tradisjonelt utfordrende scener, der en skuespiller må engasjere seg i en frem og tilbake med en livløs gjenstand, er overraskende nok vellykket – med subtile justeringer av uttrykket hans, blåser Gibson liv inn i både Beveren så vel som den hjerteskjærende tomme og underdanig Walter.

På samme måte gir Gibson og Foster (gjennom skuespillerens prestasjon og regissørens komposisjon) Beveren en faktisk fysisk tilstedeværelse – uten at det fremstår som en gimmick. Dukken gjør ikke bare ting vanskelig for karakterene, den hjelper virkelig med å trekke ut subtile følelser i birollene samt legge til et utropstegn til allerede kompliserte (eller humoristiske) situasjoner.

Foster, som har vært litt utenfor nettet de siste fem årene, jobber dobbelt på filmen som Walters kone Meredith og leverer et flott motpunkt til Gibsons lukkede og ikke-motstridende karakter. På samme måte bruker filmen en betydelig mengde tid på å følge historien om Walters eldste sønn, Porter (Star TrekAnton Yelchin) mens han prøver å rense seg selv fra enhver likhet med faren før han drar til college ved Brown University.

Filmen gjør en god jobb med å gi en grunn for tiden dedikert til Porters historie – og sidefortellingen gir også publikum en velfortjent pause fra hovedplottet, samt bringer inn karakterer vi ellers ikke ville fått en sjanse til å se, nærmere bestemt Norah (spilt av Jennifer Lawrence). Til tross for at Norah ikke er direkte berørt av Walters skjellsord, hjelper hun til med å speile hans indre kamp – mens hun kjemper med sin egen manglende evne til å møte livets utfordringer. Til deres ære, både Lawrence og Yelchin tilbyr flotte prestasjoner og klarer å beholde sine senior-års historie fra å falle inn i samme campy geek fyr/populære jente konvensjoner av mange filmer.

Forestillingene og gjennomføringen i Beveren er på punktet; filmen er imidlertid ikke uten noen få mangler. Generelt sett skildrer filmen med suksess Walters reise for selvaksept og oppdagelse, men henger til tider fast i en overdreven historie beats som kommer over "tegneserieaktige" og kan minne publikum om det altfor absurde oppsettet – det samme som skuespillerne har jobbet så hardt for å holde jordet og ekte.

Beveren er på sitt beste når det holder seg jordet, fordi karakterene (og etterpå forestillingene) er det dypt og interessant - men en gang i blant må filmskaperne ha følt det som om publikum trengte mer. Et eksempel: når en av Walters leketøyskreasjoner blir en kjempehit, er det ikke nok å bare se de utsolgte butikkhyllene – Beveren selv må bli et kulturelt ikon for publikum for å få med seg at dukken faktisk ikke kan få til en sann gjenoppretting.

På samme måte, mens filmen lykkes med å oppnå sitt emosjonelle klimaks, Beveren håndterer ikke akkurat Walters nedstigning til galskapen så nøye (eller overbevisende) som den trenger for at det dramatiske klimakset skal bli like vellykket. I stedet, mens siste akt av filmen absolutt er overbevisende fra øyeblikk til øyeblikk, er den ikke like nøye laget som det som kom før, og til slutt raket hovedplottet fremover mens det etterlot noen historietråder uløst.

Noen få glipper i oppbyggingen av den overordnede fortellingen kan fortsatt ikke undergrave de fengslende prestasjonene, engasjerende karakterene og det flotte tematiske materialet som er utforsket i filmen. Beveren er et unikt og gjennomtenkt prosjekt som viser frem en sjarmerende, så vel som ukonvensjonell, karakterreise. Og til tross for hvordan du føler for mannen, er det også en av Gibsons beste roller til dags dato.

Hvis du fortsatt er på gjerdet Beveren, sjekk ut traileren nedenfor:

httpv://www.youtube.com/watch? v=DOSOWNS3jts

Følg meg på Twitter @benkendrick – og fortell oss hva du syntes om filmen nedenfor.

Beveren spiller nå i bred utgivelse.

Vår vurdering:

4 av 5 (utmerket)

90-dagers fans over Big Ed på singelliv etter Liz-forlovelse

Om forfatteren