Filmøyeblikk som skremte oss for alltid
Ben Moore - Skrekkforestilling
George Romero og Stephen Kings antologiskrekkfilm fra 1982 Skrekkforestilling er en stort sett god film med mer enn en forbigående likhet med den gamle Fortellinger fra krypten, The Vault of Horror, og Fryktens tilholdssted fortidens tegneserier. Det er fem historier til sammen, uten å telle boksluttene, men det eneste segmentet som legitimt "skrekket" meg ut var nummer fire: The Crate.
Jeg var på ungdomsskolen første gang jeg så den, så kanskje det har noe å gjøre med hvorfor jeg ble så negativt påvirket. I bunn og grunn er kjernen i historien - en høyskoleprofessor (Fritz Weaver) finner en trekasse fra en arktisk ekspedisjon i 1834 under kjellertrappene. Ved hjelp av vaktmesteren åpner han kassen, bare for å finne en arktisk varulveape inne som senere (og voldsomt!) myrder og fortærer vaktmesteren. De døde kroppene begynner å hope seg opp, spesielt når professoren forteller en kollega (Hal Holbrook) om monsteret og han bruker det som en mulighet til å myrde sin kontrollerende, alkoholiserte kone (Adrienne Barbeau).
Det er bare noe med Tom Savinis skumle, yeti-inspirerte skapning – kalt «Fluffy» av George Romero – som aldri svikter å forstyrre meg. Dels på grunn av Savinis virkelig bisarre skapningseffekter, dels på grunn av den utrolig viscerale og nervepirrende naturen til mordscenene - men mest fordi aper som dreper mennesker er min nest største frykt.
-
Roth Cornet - Texas motorsag massakre
Som liten jente hadde jeg en dyp kjærlighet for både ugagn og skrekkfilmer. Og så var det at jeg så på en forbudt (og dypt grufull) film, å ja, mørk og stormfull natt med min beste venn, ute i en hytte gjemt i skogen i South Carolina. Som en New York City-jente var «skogen» etter alt å dømme fylt med ingenting annet enn Jason Voorhees og skapningen fra den svarte lagunen. Hvorfor vi valgte å se en film om de essensielle farene ved innavl i bakskogen i dette miljøet, får jeg aldri vite. Texas motorsag massakre har drap som er sterke, tyktflytende, nådeløst fordervet og dehumaniserende. Ingen film har mer levende fanget følelsen av at offeret ikke er noe mer enn en ting for morderen.
Øyeblikket i filmen som forblir merket i minnet mitt, er den siste konfrontasjonen mellom Sally og Leatherface, når hun i en desperasjon hopper ut av 2.-etasjes-vinduet. Den rene, uforfalskede frykten og hysteriet som hun uttrykker, er fortsatt en av de mest realistiske reaksjonene jeg noen gang har sett i en skrekkfilm. Man får en følelse av at Sally aldri igjen vil gjenopprette jenta hun var - at en del av henne for alltid vil være lenket til middagsbordet.
Da broren min skrudde på blenderen på kjøkkenet akkurat da kredittene begynte å rulle, gjorde jeg Leatherface en solid og hoppet ut av min egen hud, og sparte ham for trøbbel.
-
Sandy Schäfer - Barnehjemmet
Jeg husker da jeg først så Juan Antonio Bayonas Barnehjemmet - og selv om det var en ganske effektiv spøkelseshistorie i seg selv, var det som egentlig gjorde den desto mindre trøstende å se var at jeg så den i et relativt falleferdig teater, som stengte bare en uke etter det. Og det var kanskje to andre personer i teateret sammen med meg. Og begge så ut som pensjonerte advokater.
Men jeg avviker.
Det er en scene midtveis i filmen hvor en allerede skummel karakter ser ut til å ha dødd grusom død (det involverer ansiktsknusing) og kort, men uventet, spasmer tilbake til livet for en øyeblikk. Var det et billig skremmetriks? Helt sikkert. Falt jeg helt for det? Ja...
-
Mike Eisenberg - Telefonkiosk
Jeg pleier ikke å bli for redd på kino, men jeg kommer aldri til å glemme å se Telefonkiosk hjemme i 2003. Jeg var en ungdomsskoleelev og hjemme alene i en stue full av vinduer. I løpet av filmen ble jeg stadig mer paranoid over at det var en rød prikk på hodet mitt fra en snikskytter i det fjerne utenfor. Jeg har vært slik siden. Jeg blir paranoid og mistenksom når det er for mørkt ute og jeg sitter ved et vindu. I tillegg løp jeg forbi dører for å komme til trappeoppgangen. Heldigvis vokste jeg ut av den fasen. Samtidig som Telefonkiosk var en relativt svak film, den fikk meg bra og jeg har sett meg over skulderen og synke ned i sofaer siden den gang.
-
Demoner, barn og hoggtenner...
Halloween Kills' alternative avslutning forklart (og hvorfor den burde vært brukt)