Spoiler Alert: Er franchisefilmskaping drept dramatisk spenning?
Noe av det som gjør det så spennende å se en film for første gang, er at i bakhodet vet du at alt kan skje. Mens selve uttrykket "franchise-filmskaping" antyder at oppfølgere er i orden, er det fortsatt fint å ha illusjonen av det store ukjente når du endelig setter deg ned for å se filmen. I løpet av de siste årene har det dukket opp to svært forskjellige metoder for å håndtere filmfranchising: "Fortell publikum alt på en gang" og "Ta en film om gangen."
Dramatisk spenning er et grunnleggende element i film, men det er ekstremt viktig. Jo høyere innsatsen er, jo mer sannsynlig er det at publikum vil bli følelsesmessig investert i det som skjer på skjermen – som er det endelige målet for enhver film. Franchisefilmer, som har en tendens til å være i sci-fi-, superhelt- eller actionsjangeren, er mer avhengige av høye innsatser enn andre ved å plassere karakterer i livstruende situasjoner. Noe av det som gjør en teltstang-actionsekvens så spennende, er at vi ikke er sikre på hvem som vil leve og hvem som vil dø. Dessverre har filmstudioer gjort sitt for å fordampe enhver dramatisk spenning
Flere høyprofilerte Hollywood-franchiser – inkludert Marvel Cinematic Universe, The Amazing Spider-Man, og nå Rask rasende – har offentliggjort sine intensjoner om å fortsette å gi ut avdrag i løpet av de neste årene. Selv om dette er flott for fans av disse eiendommene, er det litt bekymringsfullt for de av oss som foretrekker det ikke vet alt på en gang. Hvor spennende kan handlingssekvensene inn The Amazing Spider-Man 2 være hvis vi kjenner Peter Parker (og kanskje medlemmer av Sinister Six) vil leve for å se to filmer til? Kan Dom Torettos dødsforaktende stunts virkelig være så spennende hvis vi vet at han vil være med Fast & Furious 8?
Å kjenne karakterenes fremtid før du ser filmen (noe som har plaget franchiser helt tilbake til Fantomtrusselen) kan gjøre disse opplevelsene kjedelige. Det er vanskelig å bry seg når vi allerede vet hva som skjer, og det kan ha en negativ innvirkning på hvordan vi oppfatter filmen som helhet. De neste filmene er i hovedsak prequels til filmer som ikke eksisterer ennå, mer opptatt av setting opp de kommende avdragene i motsetning til å være en stor filmopplevelse som står alene meritter.
Popkulturfanatikere er (med rette) følsomme for spoilere. Enten det er den sanne identiteten til Benedict Cumberbatch Star Trek inn i mørket skurk eller Walter Whites skjebne i siste sesong av Breaking Bad, vi vil heller stå i mørket og bli overrasket når vi ser historien for første gang. Det virker da rart at studioer i hovedsak vil ødelegge sine egne prosjekter ved å med glede forsikre publikum at karakterene vi skal bry oss om ikke vil være i fare uansett hvor ekstreme de er ting blir. Det eliminerer den rå følelsen av å se en film og handler i stedet om penger. Så hva kan gjøres med det?
En måte å motvirke dette på – som diskutert på a siste episode av Screen Rant Underground-podcasten – er for filmskapere å bruke publikums kunnskap til sin fordel ved å kaste inn vendinger for å holde karakteren interessant. Dette kan godt skje i noen eller alle de kommende oppfølgerne, men vi foretrekker en annen metode for å håndtere franchisetakere.
_____
90-dagers forlovede: Ariela mistenker at Biniyam skjuler en stor hemmelighet for henne
Om forfatteren