Nightmare Alley: 5 Ways It's Guillermo Del Toros beste film (& 5 alternativer)
Guillermo del Toro er en av de eneste sjangerregissørene som jevnlig har imponert akademiet. Oscar-velgere hopper vanligvis over sci-fi-, fantasy- og skrekkfilmer, men del Toro har fått dem til å hedre nysgjerrige kombinasjoner av alle tre med en sunn dose sosiale kommentarer og politisk allegori bakt inn i det tradisjonelt pulpy materiale. Del Toros filmer sympatiserer med monstre og finner skjønnhet i det bisarre og groteske.
Regissørens siste film, Nightmare Alley, markerte en radikal avvik fra hans vanlige stil. Det er en fullstendig mangel på overnaturlige elementer - men det er fortsatt mye terror og en kompleks undersøkelse av monsteret i hvert menneske. Nightmare Alley er en av del Toros beste filmer, men den møter tøff konkurranse fra hans tidligere arbeid om tittelen hans største film.
2 Nightmare Alley er den beste
Det er Del Toros mest overdådige visuelle fest
Alle del Toros filmer er en godbit for publikums sanser, men Nightmare Alley er en spesielt appetittvekkende visuell fest. Satt i et landlig karneval i første halvdel og storbyen i andre halvdel,
Slutten av 1930-tallet og begynnelsen av 1940-tallet er rikt gjenskapt av produksjonsdesignteamet og nydelig fanget av kinematograf Dan Laustsen. Hver ramme er fullpakket med symbolikk (se opp for sirklene) og historiske detaljer.
Den stjernespekkede rollebesetningen gir fenomenale forestillinger
Bradley Cooper gir en av sine beste prestasjoner gjennom tidene som Nightmare Alleysin antihelt, Stanton «Stan» Carlisle, en mystisk drifter hvis hjemsøkende mørke side sakte oppløses gjennom hele hans stigning til toppen og fall fra nåde. Rooney Mara er filmens moralske sentrum som Molly Cahill, mens Cate Blanchett spiller Dr. Lilith Ritter som en typisk femme fatale.
Historiens episodiske struktur betyr at det er mange eksentriske, scene-tyvende mindre karakterer – og de spilles alle av komoende talenter fra A-listen. Toni Collette er like herlig som alltid som den antatt klarsynte «Madame Zeena» og Willem Dafoe bringer både en skummel kant og en vridd sans for humor til rollen som den voldelige ringmesteren Clem Hoately. Det er også noen minneverdige opptredener i det som egentlig er bitdeler, som Richard Jenkins som Ezra Grindle, et monster som tigger for tilgivelse, og del Toros hyppige samarbeidspartner Ron Perlman som Bruno, en sterk mann som er like brutal og aggressiv utenfor scenen.
"Horror Noir" er Del Toros mest unike sjangercocktail
Del Toro har eksperimentert med sjangerbending gjennom hele karrieren. Han har ledet en sci-fi-romantikkfilm, en vampyr-superheltfilm og en fantasy-krigsfilm. Nightmare Alley er ikke det enkle "spookshowet" som del Toro-fans forventer, men det passer fint inn i skrekksjangeren.
Det kan beskrives som en "horror noir", som ser ut til å være den ultimate del Toro-sjangercocktailen. Nightmare Alley er en klassisk noir med høykontrastbelysning og kompromissløs dekadanse, men den er også fylt med urovekkende bilder som et brennende lik og et syltet treøyet foster i en krukke og en kylling som blir spist levende av en mann.
Nightmare Alley er en hjemsøkende karakterstudie
Til syvende og sist, Nightmare Alley er en karakterstudie, og Stan Carlisle er del Toros mest fascinerende og dypt komplekse hovedperson til dags dato. Han er introdusert med svært lite informasjon om bakgrunnen hans. Jo mer publikum lærer om Stan, jo mindre føler de at de kjenner ham – det er et dypt, skjult mørke som sakte våkner.
Del Toro og Cooper trekker gradvis tilbake Stans lag og avslører uhyrligheten og traumene som han prøver å unnslippe. Hans tragiske slutt er uunngåelig – del Toro telegraferer den fra begynnelsen. Det er ikke et spørsmål om Stan får en lykkelig slutt; det handler om feilene han vil gjøre som vil få det til å smuldre sammen.
Det bygger til den perfekte sluttscenen
Hele to og en halv times kjøretid på Nightmare Alley bygger til den opprivende uttellingen av de siste par minuttene. Og når utbetalingen lander, takket være en komoende Tim Blake Nelson, skuffer det ikke. Alt går i full sirkel.
Per en gripende Willem Dafoe-monolog fra tidligere i filmen gir Nelsons sirkusleder ham en drink og tilbyr ham en "midlertidig" jobb. Cooper fester landingen med det avsluttende nærbildet. Han finner en dyp emosjonell mellomting mellom å le og gråt mens han forteller lederen: «Jeg ble født for det.»
1 Alternativer
Cronos (1993)
Del Toros uavhengige debutinnslag, Cronos, står fortsatt som en av hans beste. Som David Lynchs Eraserhead og Quentin Tarantinos Reservoarhunder, den idiosynkratiske filmstilen som senere skulle utvikle seg var tydelig fra begynnelsen.
I Cronos, en 400 år gammel skarabee som gir evig liv, dukker opp igjen i den moderne verden. Denne filmen etablert det definerende kjennetegnet for del Toros stil: situasjonen til det sympatiske monsteret.
The Devil's Backbone (2001)
Etter å ha kjempet mot et stort studio for kreativ kontroll over Mimic, gikk del Toro tilbake til røttene sine med Djevelens ryggrad, både en skremmende spøkelseshistorie og en spiss politisk allegori.
Satt i det siste året av den spanske borgerkrigen, Djevelens ryggrad bruker skrekk for å minne publikum på at menneskeheten alltid vil bli hjemsøkt av sin egen blodgjennomvåte historie. Det er en spøkelsesfilm om krigføringens spøkelse.
Hellboy (2004)
Del Toros første tegneseriefilm, Blad II, er en vilt underholdende tur, men regissøren toppet seg selv med 2004-er Hellboy, en fartsfylt perle med like mye vidd som våpenhandling. Den fantastisk barske Ron Perlman legemliggjør den titulære demoniske superhelten perfekt, og spikrer sine tørre klokker og kyniske kant.
2008-oppfølgeren, Hellboy II: The Golden Army, er på samme måte spektakulær. Det er mye mer action, hjerte, humor og den typen filmatiske seighet som bare Perlman kan spille.
Pan's Labyrinth (2006)
Del Toro fikk sin første runde med Oscar-nominasjoner for Pans labyrint, et eventyr satt i Francoist Spania som etablerte del Toros idiosynkratiske evne til å presse gripende sosiale kommentarer gjennom en sjangerhistorie.
I en mørk reimagining av Alices eventyr i eventyrland, en liten jente ved navn Ofelia rømmer til en fantasiverden der hun er en prinsesse midt i krigens grusomheter begått av hennes sadistiske stefar, kaptein Vidal.
The Shape Of Water (2017)
Del Toros siste film, Vannets form, feide inn Oscar-nominasjonene og ga ham priser for beste regissør og beste film. Basert på premisset – en inderlig kjærlighetshistorie der en av dvergpapegøyene tilfeldigvis er en amasonisk fiskemann – Vannets form skal ikke fungere.
Men del Toro og Sally Hawkins og Doug Jones får det til å fungere vakkert med sitt urokkelige engasjement for historien og karakterenes følelser. Det er en engasjerende fantastisk historie spilt rett ut.
Neste10 må-se fantasyfilmer/TV-serier filmet i New Zealand
Om forfatteren