Simon Pegg diskuterer superheltfilmer og geekkultur
Det ser alltid ut til å være en pågående diskusjon om geekkultur som skjer på nettet nå for tiden, enten det er mangfold i representasjon i sjangerfilmer og TV-serier eller de sosiopolitiske overtonene til den siste storfilmen (se: de mange undersøkelser av Mad Max: Fury Road som en feministisk actionfilm). Mange nerder liker å lese slike ting til ettertanke og tenke på relaterte problemer i den siste populære sjangerfilmutgivelsen eller et nåværende populært TV-program (a la Game of Thrones) - og dermed blir de (forståelig nok) frustrerte når offentlige personer tilsynelatende avviser mye av geekkulturen som bare "dum underholdning", på prinsippet.
Folk som f.eks James Gunn (medforfatter/regissør av Galaksens voktere) har stått opp for populær geekkultursjangerunderholdning - som superheltfilmer - til tider når det ser ut til å ikke være så mye å motta faktisk kritikk som bare billige bilder eller unødvendige klager. Interessant nok så det ut til at geekkulturen og den stolte nerdete forfatteren/skuespilleren Simon Pegg nylig kom med lignende avvisende kommentarer om selve området han lenge har jobbet i... men har siden avklart at dette langt fra er tilfelle.
For kontekst, her er noen kommentarer tidligere gjort av Pegg om nerdefilmer/TV-serier så vel som kultur generelt, under et intervju med Radio Times (via Den uavhengige):
"Selvfølgelig er jeg veldig en selverkjent fan av science-fiction og sjangerkino. Men en del av meg ser på samfunnet slik det er nå og tror vi har blitt infantilisert av vår egen smak. Vi spiser egentlig alle veldig barnslige ting – tegneserier, superhelter... Voksne ser på dette og tar det på alvor!
"Det er en slags dumbing down fordi det fjerner fokuset vårt fra virkelige problemer. Filmer pleide å handle om utfordrende, emosjonelle reiser. Nå tenker vi egentlig ikke på noe annet enn det faktum at Hulken nettopp hadde en kamp med en robot.»
Imidlertid publiserte Pegg senere et langt innlegg (frekk tittel "Stor munn slår igjen"), og presiserer nøyaktig hva han mente med dette. Her er et talende utdrag fra artikkelen, med hensyn til storfilmer og mainstream kino:
Før Star Wars laget de store Hollywood-studioene kunstfilmer, med moralsk tvetydige karakterer, som var tematisk urovekkende og ofte mørke (Travis Bickle mørk, i motsetning til Bruce Wayne mørk)*. Dette skyldtes sannsynligvis i stor grad Vietnamkrigen og det faktum at en stor del av USAs unge menn ble tvunget til å vokse opp veldig raskt. Bilder strålte hjem fra konflikten, var urovekkende og en voksende protestbevegelse tvang nasjonen til å stille spørsmål ved handlingen i utlandet. Andre steder ble feminismen fortsatt avvist som en gal utkant av den patriarkalske gamle garde, ettersom mainstream-kulturen aktivt videreførte tradisjonelle kjønnsroller. Star Wars var i høy grad en motgift mot krigens moralske forvirring, og løste gåten om hvem som var god og hvem som var ond. I hjertet av historien var en røvsparkende prinsesse som sikkert må ha styrket en hel generasjon jenter. Det var en balsam for en nasjon i krise på flere måter, og slik var den nasjonens innflytelse, filmen ble et globalt fenomen.
Nyere utvikling i populærkulturen ble uten tvil forutsagt av den franske filosofen og kulturen teoretiker, Jean Baudrillard i sin bok, 'America', der han snakker om infantilisering av samfunn. Enkelt sagt er dette ideen om at vi som samfunn holdes i en tilstand av arrestert utvikling av dominerende krefter for å holde oss mer smidige. Vi blir gjort lidenskapelig opptatt av tingene som opptok oss som barn som et middel til å tegne vår oppmerksomhet bort fra tingene vi egentlig burde investeres i, ulikhet, korrupsjon, økonomisk urettferdighet etc. Det er fornuftig at når vi står overfor verdens forferdelige, de harde realitetene som omgir oss, vårt instinkt er å søke trøst, og hvor ellers var de fleste av oss mest komfortable enn våre ungdom? En tid da vi ble skjermet fra smertefulle sannheter av våre fritidslidenskaper, lekene vi lekte med, spillene vi spilte, tegneseriene vi leste. Det var sannsynligvis mer diskusjon på Twitter om The Force Awakens og Batman vs Superman-trailerne enn det var om det nepalske jordskjelvet eller det britiske stortingsvalget.
I utgangspunktet ser det ut til at Pegg kommer til det mange før ham har uttrykt bekymring for: at nerdekulturen står i fare for å miste sin kreativitet og "hjerte", nå som det har blitt en fast del av den vanlige popkulturen som konsumeres av både voksne og barn - og dermed, ettersom studioer og bedrifter ser etter å tjene penger på dette, "skuespill blir den drivende kreative prioriteringen," som han sier det.
Det er noe som vi snakker om hele tiden, enten det er med hensyn til viktigheten av at kommende superheltfilmer er unike og annerledes fra hverandre - eller hvordan CBS' kommende Superjente TV-serier har potensialet å gi en sårt tiltrengt kvinnelig representasjon i en sjanger som er dominert av mannlige hovedpersoner. Det vil si, det er viktig å undersøke disse aspektene ved nerdekulturen og sørge for at det ligger en reell kreativ drivkraft bak dem - som imot at de bare er "produkt" ment for forbruk og lite annet (et emne som har blitt diskutert og debattert mye nylig av våre redaktører på Screen Rant Underground Podcast med hensyn til ting som Marvel/DC Cinematic og/eller Television Universes).
Pegg siterte i sitt innlegg to nylig kritikerroste filmer (Ex machina og Mad Max: Fury Road) som "strålende eksponenter for sjangeren" - og bevis på at geekkultur kan gi opphav til "veldig voksne filmer" som samtidig er slående forskjellige fra hverandre. Han uttrykte også sitt håp om at den kommende Tomorrowland fra medforfatter/regissør Brad Bird - som Pegg samarbeidet med om Mission: Impossible - Ghost Protocol - vil likeledes være et underholdningsverk som er både morsomt, men likevel tankevekkende og tankevekkende.
Det er også verdt å merke seg at noe som Avengers: Age of Ultron (som Pegg så ut til å referere med sin Hulk-kommentar) har også ført til en hel del interessant diskusjon angående filmens kunstneriske meritter - med mange fans som forsvarer Joss Whedons film mot kritikk som gjør den til å være et eksempel på selve problemet som Pegg snakker om omtrent her.
Pegg fulgte dette med ytterligere to kjente eksempler på historiefortellere som bruker populære sjangre for å utforske svært intrikate og spennende emne (til tross for kompromissene som følger med den tilnærmingen), før han oppsummerer hele poenget som følger:
... Det er interessant å se hvordan en cerebral filmskaper som Christopher Nolan tok på seg Batman og gjorde det til noe mer voksent, mer utfordrende, jager Frank Millers uforlignelige Dark Knight inn i en litt mindre grumsete verden av tvilsom moral og vold. Men selv disse filmene er til syvende og sist drevet av markedskrefter, og noen et sted vil ønske å myke opp kantene, slik at leker og matbokser kan selges. I den forbindelse ble Bruce Waynes fascistiske årvåkenhet aldri holdt til regnskap, uansett hvor interessant Nolan utvilsomt fant den ideen. Hadde han en vedvarende kjærlighet til Batman, eller var det et middel til å lage hans type film på mainstream-scenen?
Fantasy i alle dens former er sannsynligvis den mest potente av sosiale metaforer og kan som sådan være kompleks og poetisk. Ingen kunne noensinne anklage Game of Thrones for å være barnslig. George RR Martin så tydelig på sverd- og trolldomsjangeren som et fruktbart middel for å uttrykke sine grublerier om ambisjoner, makt og begjær. Kanskje miljøet gjør det mer kommersielt, ville et rett og slett historisk drama ha vart så lenge? Kanskje Game of Thrones ikke ville blitt laget i det hele tatt for ti år siden. En verden uten Game of Thrones?! hvis Baudrillard hadde spådd det, ville jeg sannsynligvis ha droppet ut av universitetet og blitt skomaker**.
Poenget med alt dette er bare å få min posisjon klar. Jeg er ikke ute av folden, mine lidenskaper og opptatthet gjenstår. Noen ganger er det godt å se på tilstanden til forbundet og sørge for at vi får det beste vi kan få. På den ene siden er det en fantastisk ting, å ha det som pleide å være utkantsbekymringer, plutselig regjere mainstream, men på samme tid, disse bekymringene har også blitt tjent med penger og markedsført, og tingene som gjorde dem dyrebare for oss, er ikke alltid den primære bekymringen (rett, Star Trek OST fans?)
Dessuten er det godt å spørre hvorfor vi liker dette, hva som gjør det så forlokkende, så diskutert, så hellig. Kanaliserer vi lidenskapen og indignasjonen vår til ephemera, snarere enn virkelighet? Ikke bare science fiction og fantasy, men sladder og talentshow og nostalgi og folks rævle. Er det riktig? Er det farlig? Noe å diskutere over et parti 3D-sjakk, kanskje.
Kort sagt: de som elsker nerdekultur, men anerkjenner viktigheten av å ikke bare konsumere den tankeløst, ikke bekymre deg: Pegg er fortsatt på din side. (Sidenote: Pegg refererte også til Star Trek 3 - som han skriver - av det ryktes tittelen Star Trek Beyond, men vi vil fraråde å ta det som "offisiell bekreftelse" foreløpig - om ikke annet enn fordi han også sprakk vitser om hvilke skuespillere som spiller stormtroopers i Star Wars: The Force Awakens også uten å hoppe over et slag.)
-
Kilde: Den uavhengige, Simon Pegg
90-dagers forlovede: Natalie gir forvirrende oppdatering om forholdet til Mike