Intervju: Dirtbag Rapture er The Angels vs Demons War We Deserve
Spørsmålet om "hva skjer i etterlivet" er universelt, og i teorien er svaret selve hjertet av Dirtbag Rapture. Men i virkeligheten, den overnaturlige blandingen av demoner, engler, og verdens ende i siste fra forfatter Christopher Sebela, artist Kendall Goode og ONI Press er langt merkeligere enn noen noen gang ville gjort forvente.
Boken lever opp til navnet, og begynner med hovedpersonen Kat, en steiner med en fleksibel moralsk kode som takket være en nær-døden-opplevelse kan se og høre de døde... og absorbere dem inn i et rom inne i hennes eget hode, for å transportere dem til et siste hvilested. Det er et forferdelig arrangement å starte, men når Kat oppdager at hun er nøkkelen til en demonisk apokalypse, blir hun tvunget til å redde hele verden. Screen Rant fikk sjansen til å snakke med forfatteren Christopher Sebela og artisten Kendall Goode om å lage den utrolige historien, designe en helt ny versjon av engler og demoner, og hvordan en bong bidro til å inspirere en ny visjon om hjernen bak alle Opprettelse. Leserne kan finne
Dette er et utrolig premiss, og en kjerne av en idé i hjertet. Men ta ett steg i historien, og det krever opprettelsen av en helt ny versjon av engler, demoner og alt i mellom. Hvordan begynte prosessen med å designe hvordan alt dette skulle se ut for deg? Hva ville du unngå?
Kendall Goode: Med en gang kjente jeg konseptet. Jeg elsker overnaturlige ting, jeg elsker mytologiske ting, jeg elsker måten ting presenteres på i forskjellige typer medier eller hva som helst. Men jeg ville ikke bare tegne standarden din, 'Dette er en demon, dette er en engel', jeg ønsket ikke å gjenta språket som allerede eksisterer så tydelig. Jeg ønsket å gjøre noe mer trippy, rarere, men passe inn i tegneserien til historien. Spesielt når du kommer til den siste utgaven, som viser frem Skaper-karakteren. Som er den rareste av alle.
Du vet, dette er en historie om en jente som ser spøkelser, men det er ikke bare spøkelser, hun samhandler med engler. Så jeg ville ikke at det skulle være hennes interaksjon med englene du alltid ser i media. Jeg ville at det skulle være det rare til for eksempel bibelske engler. Hvordan Bibelen snakker om beskrivelsen av hvordan engler ser ut, hvordan de er kjemper, eller har en haug med ansikter, eller hva som helst. Jeg ville gjøre noe som var den slags rart. 'Å, vi fikk oss til å se slik ut fordi vi er et høyere vesen, ikke som 'Å, vinger og en glorie.'
Utgangspunktet er en klar, lett uttrykt idé som er kul og original, men som snart blir noe uforutsigbart rart. Hvordan utviklet du den ideen?
Christopher Sebela: Ja, jeg vet ikke, av en eller annen grunn brydde jeg meg egentlig ikke om å gjøre det sexy, antar jeg? Kendall og jeg jobbet bare med det, og jeg ba ham om å bare lage det, så skulle vi finne ut hva vi skulle gjøre med det. Noe som var på en måte det beste, synes jeg, for boka. Når redaksjonen kom på, hadde vi allerede den første utgaven ferdig, og jeg hadde funnet ut hvor jeg ville ta saken. Så redaktørene våre bidro til å veilede det og gjøre ting bedre, men jeg hadde allerede likt det jeg ønsket å gjøre.
Og jeg så absolutt ikke at det gikk der vi gjorde da jeg først kom på ideen. Men det er den morsomme delen av å lage ting er, liksom å gi slipp og la det ta meg dit det føles riktig. Jeg prøvde bare å holde meg åpen for universets muligheter.
KG: Du sa spesifikt i utgave nr. 4 hvor hun til slutt bruker magien sin, hun faktisk fortroller. Du sa at du ikke akkurat hadde tenkt å gjøre det. Du nådde akkurat det punktet og tenkte: 'Å ja, dette må skje.'
CS: Ja, det var flere øyeblikk. I utgave #4, der Kat begynner å fly. Jeg har aldri hatt en ting der jeg gikk "Å, hun kommer til å begynne å fly." Mens jeg gikk, føltes det bare flott. Jo mer vi gikk, jo mer tillatelse ga vi oss selv til å være så ekstra som mulig. Mange ganger når jeg lager ting, kommer jeg virkelig inn i logikken, og ting må gi mening. Men for dette hadde vi nok logikk til å få det hele til å fungere sammen. Så vi sa: 'Skru det. Vi gjør hva vi vil med denne typen skjelett.
Så hva var det som trakk historien i den retningen den gikk?
CS: Frem og tilbake ga meg nye ideer. Det er veldig symbiotisk. Jeg kan egentlig ikke forklare. Du vet, alt jeg egentlig visste var at det var engler og demoner. Jeg kjente de fleste spøkelsesreglene. Jeg visste at Kat var en dritt. Og jeg visste at jeg ikke ville gjøre en historie som var en ekte forløsningsgreie. «Til slutt legger hun fra seg ugressrøret» på en måte. Jeg gikk bare med det som føltes riktig.
Det er en veldig pretensiøs forfatterting å si - jeg pleide å himle med øynene når andre forfattere sa det - men ærlig talt, jeg føler at hvis jeg gjør jobben min riktig, og gjør karakteren ekte nok, at de på en måte forteller meg hva å gjøre. Ikke 100% av tiden. Jeg ønsker. Men minst 10 % av gangene vil de fortelle deg om du tuller, eller så bestemmer de seg for å gjøre noe annet.
Du kan lage en liste over alle måtene Kat ikke passer til en karakter som vanligvis aksepterer "helterollen" til denne typen historie.
CS: Jeg liker karakterer som er litt forferdelige. Du vet, ingen kjenner noen som er en perfekt person. I det store og hele er mange mennesker skitne noen ganger. Jeg kommer fra et merkelig sted hvor noen av mine beste vennskap har vært basert på å pirke på hverandre, dytte hverandre unna, for å se om det trekker deg nærmere. Jeg liker den tanken om å kaste noen en karakter som får den til å reagere som: "Jøss, for en jævla." Men så gjør du dem ekte eller relaterte nok til at selv om du tror det, vil du fortsatt henge ute. Selv om det bare er for å se dem få støtet sitt. Jeg synes bare det er mye mer interessant, det er absolutt mer interessant å skrive om. Noen som er en skittsekk, jeg kan sikkert forholde meg til å skrive dem mer enn noen som er et eksempel på dyd eller noe.
Denne historien legger ut en kul fantasi, en verden av mørke og lyse krefter, men helten vil egentlig ikke være i den. Det er tydelig at denne boken er skapt av fans av den overnaturlige sjangeren, men er det et press mot noe av den fandomen i denne historien?
CS: Åh, noen av de tidligste bøkene jeg husker å ha lest var disse samlebøkene om spøkelser og lignende. Så i lang tid var jeg super i TV-programmet Ghost Adventures. Kanskje de verste spøkelsesjegerne i verden når det gjelder faktiske resultater, men best når det gjelder underholdning. Jeg elsker alle disse. Hvem visste at det på 2010-tallet ville være 14 spøkelsesjaktshow? Det er så sinnsykt. Det er ikke nødvendigvis tingen i seg selv jeg synes er interessant, men hva folk gjør med den.
Hvilke inspirasjoner hentet du fra, Kendall?
KG: Jeg elsker overnaturlige ting. Jeg elsker... stort sett dårlig show Supernatural, den slags. Sjangeren i seg selv, alt det der. Jeg tror dette lener seg mye mindre hardt inn i ugresskultur enn Idle Hands, men den slags klønete oppfatningen av noe som er grusomt. Min viktigste kunstneriske presentasjon er litt mer tegneserieaktig og morsom. Så jeg trodde ikke jeg ville slippe unna med å si: "Her er denne supergotiske versjonen denne historiens bilder.' I stedet gjøre noe litt rart, eller som jeg sa før, mindre tradisjonell. Du kan lese disse tingene som spøkelser eller demoner eller engler. For meg tror jeg de leser klart, det er åpenbart hva de er. Men så også samtidig gjøre noe unikt, så denne boken ikke visuelt faller inn i samme mønster som så mange andre.
Det leder direkte inn i mitt neste spørsmål, som handler om denne historiens skildring av en skaper. Hvor i all verden startet denne ideen?
CS: Jeg tror dette er en av de sjeldne gangene jeg hadde noe veldig visuelt distinkt i hodet mitt å legge inn i manuset. Jeg prøver å ikke gå for mye inn i detaljene, for å la Kendall--han er kunstneren, så kunst-regi kommer ikke til å hjelpe noen. Men for dette var det det samme som Kendall snakket om. Jeg prøvde å tenke på Gud som noe helt annet enn det vi har forventet. Jeg tenkte bare at hvis du faktisk så ham... måten engler er beskrevet i Bibelen på er grusomt. Så jeg forestilte meg at Gud ville være på den måten.
Stort sett tror jeg at hovedmotivatoren min var at jeg bare ønsket å ha en måte at Gud kunne røyke gryte, men likevel kunne si dialog. Så med en gang tenkte jeg bare: 'Vi gir ham en haug med munner og øyne.' Det er halve jobben der.
KG: Jeg liker ideen om at hun går gjennom den døren, hun er nå hvor enn Skaperen er. Og det er bare en stor, merkelig klatt. I stedet for å være i ærefrykt for noe allmektig, er det bare en slurvet skapning som sitter på sofaen som ikke bryr seg om noe. Å få tegne noe sånt, det skal visstnok være en skuffelse, og få det beskrevet i en hvor det er rart, det er ekkelt, det er ubehagelig, det gjør noe en million andre mennesker sitter og gjør alt dag.
Beskriver du denne serien som håpefull? Den har en holdning som noen mennesker kan lese som uærbødig eller undergravende, ser du den som en optimistisk eller håpefull fortelling - eller vil det gå i strid med ånden i en historie som Kats?
CS: Jeg tror det er håpefullt til tross for Kat. Hun klarer å komme litt rundt, men igjen, det er ikke slik at hun slår et nytt blad. Men å gå gjennom alle disse tingene åpner henne på en måte. Bare av sin natur vil jeg ikke si at det er en kynisk bok. Vi erkjenner at døden ikke er slutten. Selv om livet etter døden er litt dritt, tillater vi i det minste muligheten.
Det er absolutt en del kynisme... det er vanskelig å ikke være kynisk i disse dager, så det blør inn. Men jeg vil ikke lage en bok som sier at uansett hva du gjør, så er du dritt. Til syvende og sist handler det om at Kat er en freak og en raring, men hun klarer å finne sin plass i verden. Og hun finner folkene sine, som også er freaks og rare. Jeg tror det er noe håpefullt med det hele.
KG: Ja, det er ikke 100 % håpefullt. Men det er en historie om vekst og aksept av en større virkelighet. Å ta ansvar for ting. En haug med slemme eller slemme ting skjer med henne i boken, men hun er ikke en helt forandret person, eller hun vender ikke ryggen til vennene sine, hun innser bare at det er på tide å ta ansvar for enkelte ting.
Du nevner den saklige introduksjonen av Kats venneflokk, som alle blir introdusert og beskrevet som sine egne stjerner Spøkelseseventyr stilhistorier--
KG: Det er akkurat det jeg sa. Da Chris ga meg beskrivelsene av dem, tenkte jeg: "Har de alle sine egne bøker verdt av historier som skjer?" Det var råkult.
Skal vi se tilbake og innse at dette var Chris 'Avengers Initiative'-univers som ble satt opp?
CS: Jeg ville skrive en bok for hver av dem. Men ja, det er en idé som jeg har drevet med en stund. Noen som har alle disse rare evnene som skiller dem fra alle andre. Da er de eneste menneskene de kan finne mennesker som også har blitt unngått av verden rundt dem. Så denne rare typen tilbakemeldingssløyfe. Ingen i gruppen kan si: 'Å, du tror du er fra en annen jord? Det er sinnsykt.' Den personen kan snu seg og si: 'Du tror du bærer spøkelser rundt inni deg.'
Så det er denne typen gjensidig avtale: vi kommer alle til å støtte hverandres tro selv om de er fulle av illusjoner, ellers vil våre egne verdener også bli knust. Jeg graver tanken om at disse små "freak-samfunnene" kommer sammen.
Dirtbag Rapture er tilgjengelig nå fra ONI Press uansett hvor tegneserier selges.
Poison Ivys skumleste kraft bekrefter at hun i bunn og grunn er en Gud
Om forfatteren