Deadpools favorittsitcom viser hvordan det virkelig er å være i hodet hans

Gjennom hele hans historie i Marvelunivers, Deadpool har ikke vært den enkleste karakteren for publikum (eller til og med karakterer i universet) å forstå. Med en personlighet som grenser til psykotisk, lider Deadpool av en psykose forårsaket av naturen til hans helbredende faktor. Hans akselererte celleregenerering påvirker nevronene i hjernen og skader dem. Som et resultat avtar hans mentale kapasitet hver gang kroppen helbreder fra en utmattende kamp.

De oftere helbreder Deadpool, jo lenger løsrevet fra virkeligheten blir han. Det kan betraktes som en stor grunn til hvorfor han er i stand til å bryte den fjerde veggen så ofte (kanonisk sett, i det minste, ellers liker forfattere bare å ha det gøy å være meta med Deadpools tanker), hallusinerer og fantaserer midt i en monolog mens de sliter med å skille hva som er ekte.

For fans av Scrubs, som kan høres mye ut som sitcomens hovedperson, J.D. spilt av Zach Braff. Forfatteren Fabian Nicieza og kunstneren Patrick Zircher la selv merke til parallellene mellom Deadpool og J.D. mens de lagde

Kabel og Deadpool #4. I den avslører Deadpool det Scrubs er faktisk hans favoritt sitcom. Det som på overflaten kan leses som et enkelt nikk til en Emmy-vinnende komedie, klarer for en gangs skyld å hjelpe leserne til å få en bedre forståelse av hva som faktisk foregår inne i hodet til Deadpool, som Scrubs fortelles gjennom dekke av noen som er like løsrevet fra virkeligheten, men i det minste (i motsetning til Deadpool) tilregnelig.

De paralleller mellom Deadpool og sitcomens hovedperson er lett å få øye på, spesielt når det gjelder bruken av deres indre monologer. På samme måte som Deadpool, kommer J.D. dypt nok inn i sitt eget sinn til at han kan være helt ute av seg selv, uten å være klar over verden rundt seg. I løpet av ni sesonger blir J.D. ofte sett dagdrømmende og noen ganger misforstå dagdrømmene sine for virkelighet inntil han plutselig har knipset tilbake til sistnevnte gjennom en avbrudd. Det samme har vært sant for Deadpool nesten like lenge som han har eksistert som karakter, spesielt under punktet i som han en gang ble smeltet sammen med Madcap, noe som førte til at de to interne stemmene hans kranglet med hverandre i sporet av øyeblikk.

Alt dette kan være en stor tilfeldighet, men det er en heftig ironi likevel. Det er ironisk å tenke på at den ene sitcomen som Deadpool tåler å se på er en som har en hovedpersonen monologer sitt indre liv, og blir ofte distrahert av sin egen oppslukende hallusinasjoner. Selv det kan være litt for meta for Marvel univers, altfor meta selv for noen så meta som Deadpool.

Marvel erkjenner endelig hvor queer X-Men's Krakoa er

Om forfatteren