Premiereanmeldelse av 'Homeland' sesong 2

Uansett om du er av den tankegangen som Hjemland trumfer slike tv-darlings som Gale menn og Breaking Bad når det gjelder kabel-tv-drama, er det vanskelig å ignorere hvor stram og spennende serien kan være. Bare se på hvor raskt serien får ting til å koke etter en nedkjølingsperiode mellom sesongene med en historie som hopper fremover i tid, men klarer å føle seg skremmende tilstede når det gjelder hendelsene i Midtøsten og måten den amerikanske politiske maskinen nesten utelukkende er bygget på hype.

Det har gått litt tid siden forrige sesongs pustende finale, og ting har stort sett roet seg i de respektive husstandene til Carrie Mathison (Claire Danes) og sersjant Nicholas Brody (Damian Lewis). For det første bor Carrie sammen med sin far og søster, og underviser i engelsk som andrespråk, mens sersjant Brody nå er kongressmedlem Brody – og i et latterlig, men gripende stikk på galskapen i et valgår, den potensielle kandidaten til visepresident William Walden (Jamey Sheridan). Under overgangen fra stadig mer paranoid CIA-agent til ydmyk engelsklærer, og amerikansk krigshelt til uanstrengt populær politisk enhet, det felles grunnlaget som forbinder dem, Abu Nazir (Navid Negahban), har stort sett forble stille. Men som flaksen (eller sesongpremieren) ville ha det, slutter aldri hjulene til det internasjonale spionspillet og til globale terrororganisasjoner å snurre.

Og der ligger det grunnleggende, skremmende prinsippet Hjemland: For at en av seriens hovedkarakterer skal få sin dag, vil det sannsynligvis skje noe fryktelig. Dette setter publikum i en permanent alarmtilstand, paradoksalt nok ser frem til en løsning, men å vite at det kanskje bare er mulig gjennom en forferdelig hendelse.

I sesongpremieren «The Smile» Hjemland er først og fremst opptatt av reetablering hvor Carrie og Brody har vært, og viser hvordan, på et tidspunkt mens publikum var borte, begge kan ha funnet seg selv på et sted hvor tanken på å fortsette som de var ble fjernere, og det var stort sett positivt for dem både. For ettersom hver enkelt blir sugd tilbake til sine respektive posisjoner, tar det ikke lang tid å se hvor etsende det var for dem å opprettholde slike målrettede sysler – og hvordan, som Carrie senere kommer til å innse, hun likte måten den jakten definerte henne på.

Men uten noen form for interaksjon, er det ikke lenger et spill med katt og mus mellom Carrie og Brody; det er deres fortid som jakter på hver av dem. Og mens, foreløpig, uansett, hjelper dette Hjemland for å unngå å falle i fellen presentert av dens grunnleggende premiss, prøver den heller ikke å omskrive hvordan serien fungerer. Brody er fortsatt veldig etter Abu Nazirs innfall, og blir kontaktet på sitt nye kontor av en reporter (og andre Nazir-lojalist) ved navn Roya (Zuleikha) Robinson), med instruksjoner om å trekke klassifisert informasjon ut av en safe som tilfeldigvis er på kontoret til CIAs visedirektør David Estes (David Harewood). Og i løpet av den første timen står en liten notatbok som ligger på et skrivebord som et bevis på hvor godt det er Hjemland takler spenninger.

I mellomtiden svarer Carrie på en forespørsel fra Estes om hjelp med den typen reaksjon man ikke ville forvente, tatt i betraktning måten hun ble fjernet fra CIA. Mens Nazirs forespørsel fra Brody er forræderi, føles det rett og slett enkelt sammenlignet med Estes som ber Carrie reise til Beirut og samle etterretning fra kona til en Hizbollah-leder. Arbeidet betyr å slite opp smertefulle minner og følelser; det betyr å jobbe med Saul (Mandy Patinkin), og få informasjon om et forestående angrep på Amerika fra en kilde som Carrie holdt seg unna bøkene og ikke har sett på mange år. Det betyr at alt Carrie ofret så mye for å undertrykke kommer tilbake til overflaten igjen.

Men Brodys kamp er i økende grad satt hjemme. Hans kone, Jessica (Morena Baccarin), har gått forbi og akseptert hennes avdøde manns plutselige oppstandelse, og begynt nyter profilen som følger med å være kone til en mann hvis navn plutselig er en hårsbredd fra presidentskap. Så når Dana (Morgan Saylor) slår ham ut som muslim, til klassens vantro, men senere, igjen for Jessica – et faktum som Brody bekrefter – det er tydelig at sannheten som skiller de to distinkte halvdelene av kongressmedlem Brody begynner å løse opp. Og nok en gang, som det er med Carrie, befinner Brody seg i krig med personen han er nå, og den han en gang var.

Hjemland gjør mange ting veldig bra, men en av dem er showets bevissthet om hvor lenge visse avsløringer må vente før de blir gjort kjent av karakterene. Brody holder på mange hemmeligheter for kona, men denne definerer ham. Enda viktigere, Jessicas respons gjør hvem hun er tydeligere for publikum. Hun er ikke lenger en hjelpekarakter som Brody må holde hemmeligheter for; hun er nå en aktiv deltaker i å holde sannheter om mannen sin fra offentligheten han tjener. Forfatterne vet at det er bra å bygge spenning, men før eller siden, hvis den ikke utløses – selv i små doser – har den en tendens til å gå flatt. Trikset for å holde visse områder av bekymring høy er ved å avlaste trykket med jevne mellomrom.

Dette tjener i sin tur til å markere Hjemlandsin evne til å gi plottene sine flere tråder å utforske, mens de fortsatt klarer å trekke disse trådene inn i en sammenhengende linje ved slutten av de fleste episoder – det er ingen enkel prestasjon, ettersom ofte til og med de beste serialiserte dramaene velger å la ulike tråder dingle for å bli plukket opp (eller ikke) flere episoder nedover linje. Showet er også velsignet med en overflod av talent at selv om det dobler opp på to av de mer populære formene for TV-karakterer akkurat nå, f.eks. upålitelig hovedperson og den moralsk tvetydige sentrale karakteren, klarer å tilby noe unikt og overbevisende om begge. Til deres ære er Danes og Lewis like suverene og påvirkende i rollene sine.

Men viktigst av alt er det måten Carrie og Brody klarer å overraske, selv når publikum får informasjon som CIA ikke gjør. Å ha spørsmål om karakterene dine er den typen spørsmål en god serie ønsker å ha. Det er fortsatt mye vi ikke vet om Brody og Carrie. Og det som er mest spennende er måten begge karakterene blir fristet til å lede publikum på veien til forutsigbarhet, men ender opp overraskende. Når Brody proklamerer å være noe annet enn det folk oppfatter ham som, kan det samme sies om nesten alt på Hjemland.

-

Hjemland fortsetter neste søndag med 'Beirut Is Back' kl. 22.00 på Showtime.