Ghost Stories-filmens slutt forklart

Ghost Stories hovedtemaer

Som enhver film med en god vri-slutt, Spøkelseshistorier er verdt å se minst to ganger, for å fange opp alle ledetrådene som ble droppet underveis. Snakker til Regissørens notater på London Film Festival i fjor forklarte Nyman at nøkkelen til å skape spenning i en film er "prøver å kommunisere til publikum enten verbalt eller visuelt at noe er galt." Mens Goodmans reise har virkelighetens finér, har den også en gradvis oppbygging av hint om at noe ikke stemmer helt. Hvorfor sitter Tony Matthews for eksempel alene på en pub der ingen ser ut til å jobbe? Hvorfor står Simon Rifkinds foreldre tause på kjøkkenet, og unnlater å svare ham når han roper på dem? Hvorfor ringer ikke Goodman politiet eller en ambulanse etter at Mike Priddle brått skyter seg selv i hodet?

Goodman er tungt investert i mantraet sitt om at "Hjernen ser det den vil se", men han er også dypt investert i ideen om at bare annen folk lar seg lure av hjernen deres, og at han er begavet med en sjelden evne til å se ting rasjonelt og klart. På grunn av dette stiller han aldri spørsmål ved naturen til hans virkelighet; når han ser merkelige ting som skjer, avviser han dem fordi tankene hans spiller ham et puss - og går dermed glipp av det største trikset av alle.

På et bredere nivå er de tre sakene som Goodman etterforsker hver en manifestasjon av noe som han føler seg skyldig om: Tonys historie handler om at han angrer på at han ikke tilbrakte mer tid med sin katatoniske far; Simons historie, som er preget av Simons panikk over å lyve til faren sin om å ha førerkort, handler om Goodmans skyldfølelse over å aldri fortelle noen om Callahans død; og Mikes historie handler om Goodmans anger over å ha lagt all innsats i karrieren og aldri fått barn.

Det er heller ingen tilfeldighet at filmens karakterer nesten utelukkende er mannlige, ettersom et av Ghost Stories' bredere temaer er, som Nyman uttrykker det, "at kvelende mannlige okser--t og de forskjellige versjonene som tar og hvor lammende det er." Hver av mennene som Goodman snakker med sliter på en eller annen måte med å snakke om hva som skjedde med dem: Tony er fiendtlig og reagerer aggressivt på selv de enkleste spørsmålene; Simon er sosialt tafatt og stammer; og Mike snakker på en flippende måte om utrolig sensitive saker, som ønsket om å bli far og fruktbarhetsproblemene han og kona gikk gjennom. Avsløringen av at Goodman har forsøkt å drepe seg selv er kulminasjonen av filmens dypere budskap om hvordan menns kamp for å artikulere sine følelser kan være enormt skadelig. Nyman utdyper:

"Hvis du ser på selvmordsrater for menn, er det grusomt, det er sinnssykt, det er skremmende. Det er skremmende manglende evne for menn til å åpne seg, manglende evne til å snakke om følelsene sine, manglende evne til å analysere hva det er å være mann, det er galskap. Dette er ikke en film som handler utelukkende om det, men det er absolutt det bankende hjertet, og det er noe vi håper folk snakker om."

Ledetrådene langs veien

På toppen av de bredere skyldfølelsene som driver Goodmans fantasiverden inn Spøkelseshistorier, det er også mange detaljer hentet fra sykehusomgivelsene hans som blir inkorporert i historien. For å nevne noen:

• De ni tallene som er krittet på veggen av tunnelen vises på forskjellige steder gjennom hele filmen.
• Tony Matthews' datter Marnie som lider av innelåst syndrom er selvfølgelig en projeksjon av Goodmans egen innelåste tilstand.
• Det er et annet hint om at Goodman lider av innelåst syndrom når han har en visjon om en spøkelsesaktig versjon av seg selv låst inne i bilen sin.
• Tony som forteller Goodman at "professor" er betegnelsen på folk som fremfører Punch og Judy-show, er påvirket av Dr. Priddle uttaler spøkefullt Punchs slagord: "Det er måten å gjøre det på!" når man snakker om den beste måten å forplikte seg på selvmord.
• På et relatert notat, Dr. Priddle sier at den beste måten å begå selvmord på er en hagle i munnen, manifesteres i Goodmans sinn ved at Priddle gjør nettopp det.
• Spøkelsesjenta i den gule kjolen som angriper Tony og dukken i den gule kjolen i Priddles hjem er begge inspirert av dukken på Goodmans sykehusrom.
• Simon Rifkinds irritasjon over at etternavnet hans ble uttalt feil er inkludert som en detalj i Simons "spøkelseshistorie".
• Den lille spøkelsesjenta som putter fingeren i Tonys munn og Callahans spøkelse som putter fingeren inn i Goodmans munn er begge referanser til sykehusets pusterør.
• Hendelsen som drepte Callahan blir referert flere ganger: puben som Goodman finner Tony i, blir kalt Det 10. tallet, og i Simon Rifkinds hus ser Goodman et bilde av tunnelen med seg selv og de to mobberne, og tørker bort støv for å finne Callahan på bildet også.
• Intervjuet som Tony hører på på radioen i historien hans, spilles også på radioen på Goodmans sykehusrom.
• Den dryppende lyden som Priddle hører i huset sitt under spøkelseshistorien sin, er faktisk lyden av vann som drypper i tunnelen.
• Karakteren til Charles Cameron er hentet fra Dr. Priddle som nevner at han nettopp snakket i telefonen med "Charlie Cameron."
• Fuglen som flyr inn vinduet på sykehusrommet er et tilbakevendende motiv gjennom hele filmen (for eksempel fuglen som skremmer Tony under historien hans, og det døde fugleskjelettet sett i den samme eventyr).

Fortell oss hva du tenkte på Spøkelseshistorier' avslutning - og andre interessante detaljer du har sett - i kommentarfeltet!

Dune-manus ble skrevet med 30 år gammel programvare