'Homeland': Looking For An Endgame

[Dette er en anmeldelse av Hjemland sesong 4, episode 10. Det blir SPOILERE.]

-

Hjemland tok fri i forrige uke, og ga seerne mye ekstra tid til å gruble over skjebnen til Carrie og Saul som deres campingvogn ble angrepet av rollespill, mens de inne i ambassaden snart ville ønske en ubuden Haissam Haqqani velkommen i deres midte.

Resultatet av det ganske effektiv cliffhanger, da, som skrevet av Alex Gansa og Howard Gordon, var noe litt nærmere en episode av Gordons nylig gjenoppståtte 24: en fartsfylt, actionfylt time bygget for å dele ut så mange detaljer i en enkelt hendelse som mulig. Episoden gikk til og med så langt som å etterligne den eldre søsken ved å fortelle publikum nøyaktig hvor lenge nevnte begivenhet ville finne sted.

Som sådan var ikke "13 timer i Islamabad" din gjennomsnittlige episode, men det var ikke noe helt fremmed heller. Ja, det var noen iøynefallende Jack Bauer-y undertoner. Tross alt stod Quinn og en enkelt soldat på sitt mot en gruppe terrorister, mens snikskyttere holdt Carrie og Saul fast, men ingen av handlingene føltes nødvendigvis malplasserte. Hvis noe, demonstrerte de kulefylte slagene måtene

Hjemland er hjemme om fortellingen er noe merkelig og utrolig bred eller om den er noe merkelig og fokusert på detaljene.

Og selv om akkurat denne timen var mer av det siste, klarte den å bli til den typen slanke operasjoner som oppstår når serien er på sitt beste. Og det er bemerkelsesverdig, episoden tatt i betraktning savnet så mange store svingninger og fortsatt kom ut med følelsen av at den traff en ut av parken.

'13 timer i Islamabad' – minus de fire som gikk etter at en såret Haqqani rømte gjennom nok en hemmelig tunnel i ambassaden – fungerte først og fremst fordi den var i stand til å finne den rette typen balanse mellom stigende action og borddekking som må skje med bare to episoder igjen i det som har vært en ujevn, men interessant årstid. Det var innsatser for Haqqanis raid som ble følt både på kort og lang sikt.

Selvfølgelig ble kortsiktigheten følt i Johns uventede død (akkurat som han begynte å bli en sympatisk fyr) og Fars ikke-helt uventede død i hendene på terrorlederen. Store deler av sesongen, Hjemland har prøvd å lage en historie for Fara, men fant aldri helt hvor hun passet inn i akkurat denne historien.

Og det er synd, for da hun faktisk ble tatt i bruk, som om hun bekreftet at Haqqanis død var forfalsket, og igjen jobber med Quinn hele dagen, som lærte å bli feltagent, føltes det som om showet investerte i en karakter som kan ha en lys fremtid i den mørke og dystre verden av internasjonal etterretning. Fremgangen som ble gjort med Faras karakter gir den ekstra brodden til hennes død, og gjør den så nær en tragedie som en semi-underutviklet karakter sannsynligvis vil komme i denne serien.

Det ser ut til at Faras død rammet Max hardest av alle, noe som resulterer i nok et øyeblikk hvor en karakter forteller Carrie at hun ikke er den beste når det gjelder mellommenneskelige forhold, og en tårevåt Carrie får si noe sånt som: "Ja, fortell meg noe jeg ikke vet." Scenen føles litt rar og misformet, men den uregelmessigheten er akkurat det episoden trengte for å sette riktig fokus på Faras død.

Med alt som foregikk mens Haqqani og hans menn stormet ambassaden, og Lockharts skjebnesvangre beslutning om å overlevere Sandys liste over kontakter og eiendeler i bytte for Faras liv, kunne det vært lettere for episoden å fokusere på hvordan de overlevende ville plukke opp stykker. Sånn sett gir den korte, men effektive erkjennelsen av Faras utidige død noen nødvendige gravitas til det som ellers ville ha vært en episode som handlet om å sette opp sluttspillet.

Den pausen er enda viktigere med tanke på at det som ligger foran ikke kommer til å gi råd til de to spillerne som er igjen på få mye tid til å sørge, mye mindre jobbe deres falne kollegas navn inn i hvilken samtale de skal til ha. Nå som Quinn tilsynelatende er blitt useriøs – etter flere episoder med å holde Carrie i sjakk – betyr det at Carrie har i oppgave å være den ansvarlige…i et land hvor hun nå opererer uten et sikkerhetsnett av noe slag.

Så, på en merkelig måte, er Carrie rett tilbake i komfortsonen hennes. Forestillingen om at det er her Carrie noen ganger trives, lindrer absolutt noen av problemene som stammer fra Lockharts beslutning om å la henne (av alle mennesker) bli i Islamabad i ytterligere fem dager, mens alle andre bestiller det til flyplassen.

Men det løser ikke helt alle problemene.

Faktisk, for så engasjerende en time som '13 Hours in Islamabad' var, ba timen karakterene om å ta altfor mange dumme avgjørelser for å sikre at handlingen gikk akkurat dit den skulle. Det er egentlig ikke noe nytt for Hjemland, men for en episode der Lockhart kaster Martha Boyd til bakken slik at han kan risikere livet til utallige eiendeler og kontakter, eller når Martha bokstavelig talt melder seg på Dennis sitt ønske om å henge seg selv (som en måte å redde sin egen karriere på, ikke mindre), det er utrolig at timen viste seg så vel som det gjorde det.

Det er synd at Saul ikke kunne være mer en del av historien – kudos til Mandy Patinkin for å ha klart å ha bokstavelig talt ingenting å gjøre for en hel sesong så bra - men hvis de neste to episodene kommer til å koke ned til Carrie og Quinn løper rundt uten tilsyn altså Hjemland kan bare ha det denne sesongen trenger for å avslutte ting akkurat.

Hjemland fortsetter neste søndag med 'Krieg Nicht Lieb' kl. 21.00 på Showtime.

Bilder: David Bloomer/Showtime