Snowpiercer-seriens premiereanmeldelse

Historien om den lange veien TNT har tatt Snøpiercer TV-serier fra konsept til faktisk sendes er på noen måter mer overbevisende enn selve serien. Det er absolutt et problem for det som ser ut til å være et ambisiøst (og dyrt) nytt prestisje-TV-program med slike som Jennifer Connelly og Daveed Diggs, og det faller inn under den stadig mer ekspansive WarnerMedia-paraplyen, bare uker før lanseringen av HBO Max, nei mindre. Men som med alle TV-serier som opplevde mer enn sin rettferdige del av drama bak kulissene, forsinket den tiltenkte ankomsten og resultatet i et til tider tvilsomt sluttprodukt er det noe tiltalende ved å se det hele utfolde seg, og i å oppdage det gode sammen med ikke så bra.

Tilpasset fra (eller inspirert av) Bong Joon-ho sci-fi fantasy/klasse allegori-filmen fra 2013 med Chris Evans, Tilda Swinton, Allison Pill og mer i hovedrollene – selv tilpasset fra den grafiske romanen Le Transperceneige av Jacques Lob og Jean-Marc Rochette - TNTs Snøpiercer har den lite misunnelsesverdige oppgaven å ikke bare følge i fotsporene til en av de mest

oppfinnsomme og berømte regissører fra det siste tiåret, men også i å lage en historie som går et lignende narrativt spor (beklager), angående spørsmål om klasse, rikdom og ulikhet, men også ved å tilby et drivende plot som er i stand til å opprettholde en klaustrofobisk og sterkt allegorisk fortelling i 10 timer eller mer.

I sin søken etter den bærekraftige tomten, Snøpiercer slår seg på den utprøvde (eller kanskje utenatlige) forestillingen om en politiprosess. Det er en morder om bord på det fantastiske toget med navn, en som har krevd livet til visse velstående individer som hadde råd til å leve ut det iskalde apokalypse i relativ og evig bevegelig komfort og må derfor håndteres raskt, for at ikke et annet medlem av den ene prosenten skal sendes ut før hans eller hennes tid. Og fordi noen med ferdighetene som er nødvendige for å utrydde og pågripe morderen sannsynligvis ikke hadde økonomiske midler til å kjøpe en billett til toget, krefter som er ombord på Snowpiercer blir tvunget til å henvende seg til Diggs Andre Layton, en tidligere politidetektiv og nåværende medlem av togets sultende lavere klasse.

Det er en arbeider-lignende løsning på en historie som denne, men den klarer ikke å løse – eller til og med adressere – den ene største bekymringen med innbilskhet Snøpiercer: Jo mer tid publikum blir bedt om å bruke ombord i det fartsfylte toget, jo mer belaster hele ideen godtroenhet. Det er, Snøpiercer fungerer best som en enkeltserverhistorie, en som kan gå all-in på sin klassekrigs-allegori, opp til og inkludert noen av mer ekstreme og besynderlige aspekter ved filmen som, i tilfelle du ikke tok hensyn, gjentatte ganger hamret inn hoveddelen punkt. For det formål blir TNTs serie, fra forfatter Graeme Manson og regissør James Hawes, bedt om å av og til dempe sin mer åpenlyse symbolologi, som en måte å tilpasser seg bredden av den justerte fortellingen, noe som igjen resulterer i lange monologer ment å minne karakterene og seerne om hva som egentlig er på spill.

Push-pull mellom det overordnede begrepet Snøpiercer og seriens forsøk på å også bli en politiprosess, komplett med et overbevisende nok mysterium til å bære det gjennom 10 timer, utvanner til slutt den sentrale metaforen, bokstavelig talt henlegger aspekter av den til en skuff for senere bruk. Og ved å gjøre det, mister historien mye av sin styrke, og blir i stedet et ganske mekanisk mordshow med hentydninger til klasse og ulikhet drysset rundt.

Med det sagt, Snøpiercer stoler forståelig nok mye på Connellys Melanie Cavill og Diggs nevnte Layton, men den har også fordelen av flere sterke støtteopptredener fra Alison Wright (Amerikanerne), Susan Park (Frisk fra båten), Timothy V. Murphy (Sons of Anarchy), Mike O'Malley (Det gode stedet), og den alltid underholdende Steve Ogg (De vandrende døde). Kvaliteten på ensemblet, sammen med en stor vri som involverer Melanie, gir langt bevis på Snøpiercersin evne til å fungere som en TV-serie, om ikke nødvendigvis å gi den dybden som ellers ville gjort den til det neste må-se høykonsept-TV-programmet alle vil snakke om.

Selv om det virker usannsynlig at TNT er Snøpiercer vil bli den neste monokulturelle TV-opplevelsen, den vil garantert appellere til de som ble forvirret av 2013-filmen. Og selv om det vil være hardt presset å holde seernes oppmerksomhet i 10 timer, er det en god innsats at det er nok innhold om bord på dette bestemte toget til å holde noen mennesker til å stille inn.

Snøpiercer har premiere søndag 17. mai kl 21 på TNT.

Squid Game sesong 2 teori: Gi-hun blir den nye frontmannen

Om forfatteren