Tjener på Apple TV+ anmeldelse
En av de beste tingene med Apple TV+ Tjener er at det aldri helt lar seeren bli komfortabel med å se. Det er en serie som utmerker seg ved å gjøre hvert øyeblikk så ubehagelig som mulig. Denne innsatsen gjør på sin side hver episode til en angstfremkallende omvisning av de slags spenninger som er vanlig i de fleste forhold – både romantiske og hjemlige – samtidig som man leker med en arbeidsgiver/ansatt-dynamikk, hvor maktbalansen ofte er absurd skjevt til fordel for personen som signerer sjekker.
Som tittelen antyder, Tjener er historien om en hushjelp, men en med en vri, noe som ikke burde være overraskende med tanke på at den er sjefsprodusert og dens første episode er regissert av M. Natt Shyamalan. Serien er laget og skrevet av Tony Basgallop, og er fiksert på temaer som makt, privilegier og klasse, og hvor skjøre disse ideene kan være når en uforutsigbar variabel introduseres i en bestemt ligning. Videre utnytter serien hvor ubehagelig det kan være å ønske en fremmed velkommen inn i din hus, en hvis tilstedeværelse ikke bare oppveier alle rutiner du måtte ha, men som også øker følelsen din av personvern. Samtidig,
Premieren starter serien på en mørkt morsom tone når den introduserer Turners, Sean (Toby Kebbell) og Dorothy (Lauren Ambrose), en ung, velstående par i Philadelphia som har ansatt en fast barnepike, Leanne (Nell Tiger Free), usett for å passe på sin unge sønn når Dorothy kommer tilbake å jobbe. Basgallop har et godt øre for den typen banal dialog som er forbundet med en viss form for anstendighet når turnerne ønsker Leanne velkommen inn i hjemmet deres og prøver å sette visse grenser med hensyn til den nevnte arbeidsgiver/arbeidstaker-dynamikken, samtidig som de forvirrer disse grensene ved å insistere på at Leanne tenker på hjemmet deres som henne hjem.
Shyamalan utnytter ideen om at personlige grenser blir invadert ved å bruke kameraet til å invadere skuespillernes personlige rom. Utvekslinger mellom karakterer - spesielt Dorothy og Leanne - fremheves med lange, dvelende bilder på skuespillernes ansikter, hvorav de fleste er altfor nære for komfort. Spesielt Ambrose er innstilt på Shyamalans hensikt og forsterker som sådan prestasjonen hennes for maksimalt ubehag, ofte ved å stirre intenst inn i kameraet som om du kikket direkte inn i kameraet seernes sjel. Hun er unikt egnet til å opprettholde den typen maniske energi som svirrer rett under overflaten av hver scene, og som fungerer som et foruroligende motpunkt til den forvirrende faste oppførselen til parets mystiske unge barnepike.
Denne bokstavelige i-ditt-ansikt-tilnærmingen gjør Tjener tonemessig vanskelig å slå fast. Dens mørke humor og spenning er i stor grad biproduktet av Leannes tilstedeværelse i hjemmet, men disse elementene er også knyttet til parets dype sorg over å nylig ha mistet barnet sitt. Det er litt som om noen bryter spenningen i en begravelse ved å fortelle en vits. Apple har ikke lagt skjul på det om naturtro dukke brukt av Dorothy som et middel til å takle døden til hennes spedbarnssønn, Jericho, men måten serien avslører sannheten på er likevel sjokkerende. Den er også urovekkende morsom på en måte som får seerne til å ønske å se den igjen, men med noen som ikke har sett den, slik at de kan se reaksjonen deres.
Tjener er egentlig en innenlandsk skrekkserie satt i et galehus, og Kebbells Sean, en selvskreven «bon vivant» og konsulentkokk (som merkelig nok jobber hjemmefra), er enten den eneste sindige personen i en verden som har blitt gal eller den galeste av dem alle. Shyamalans rykte er slik at seerne sannsynligvis ville vært tilbøyelige til å tenke det siste hvis det ikke var for tilstedeværelse av RupertGrints Julian, Seans WASP-y svoger og en av få personer som vet om Jerichos død. Som en bifigur tjener Julian en rekke formål: han er Seans fortrolige, han bekrefter Seans bekymringer og begrunner derfor historien på en eller annen måte av virkeligheten som tyder på at det ikke er alt i Seans hode, og han er potensiell næring for showets intensjoner når det gjelder å bevise dets skrekk-godhet.
Selv om han bare regisserer to episoder i sesongen, lykkes serien på grunn av tilknytningen til Shyamalan (begge gode og dårlige) og måtene han etablerer og spiller med de brede tonale variasjonene som er iboende til historie. Tjener kunne vært en mer grei fortelling om sorg og makt og klasseforskjeller, men til æren vil serien være noe litt annerledes, noe som utmerker seg ved å gjøre publikum så ukomfortable som mulig, samtidig som de får lyst til å komme tilbake for mer. Det er et masochistisk show, til en viss grad, en som vil gjøre de fleste seere takknemlige for at hver episode bare går inn på rundt 30 minutter. Men merkelig nok TjenerMysteriene og dens følelse av hensikt med hensyn til å avdekke og ha det gøy med dem vil også ha mange mennesker som er ivrige etter å se hva som skjer videre.
Tjener har premiere på sine tre første episoder fredag 28. november kun på Apple TV+.
Disney oppfordrer fans og presse til ikke å skjemme bort Eternals
Om forfatteren