Necromunda: Underhive Wars Review

Til tross for sine dystre mørke omgivelser, Warhammer har en overraskende mengde allsidighet på tvers av fantasien og historiene i fremtiden. Selv om kjerne bordspill Sigmars alder og Warhammer 40.000 fokus på krigføring, sidespill dekker mindre trefninger eller til og med bisarre sportsspill. De futuristiske gjengkampene til Necromunda er bare ett eksempel på dette, og spin-offen har nå fått en videospilltilpasning i Necromunda: Underhive Wars.

For de uinnvidde, Necromunda foregår i en bikubeverden hvor det ytre miljøet har blitt herjet av årtusener med industri, og de lavere nivåene i bikuben er preget av grusomme kamper mellom forskjellige gjenger. Gjengehusene i seg selv er bisarre, Dommer Dredd-eske grupper av ulik grad av brutalitet og voldsomhet. Spillet ble først utgitt i 1995, og har ikke sett suksessen til andre Games Workshop-titler, men har utviklet en kultfølge for sine mindre kamper av enkeltfigurs enhetsteam og unike omgivelser.

Det er en nisjeeiendom å bruke for et videospill, men den har havnet i et anstendig par hender gjennom utvikleren Rogue Factor. Studioet dekket en annen

Warhammer spin-off med Mordheim: De fordømtes by, om enn i fantasy-settingen i stedet for det 41. årtusen. Selv om, Mordheim ble godt mottatt av fansen, noe som nok en gang beviser allsidighet av videospillstiler som kan komme fra bordspillene.

Det som umiddelbart er imponerende Necromunda: Underhive Wars er hvordan det oversetter bordspillets kjernesalgspunkter. Necromunda har en vertikalitet som er sjelden i noen Warhammer innstilling, som er like vanskelig å finne i videospilltilpasninger fra Diablo kloner til sanntidsstrategi, og Rogue Factor implementerer den her. Spillergjengen vil bevege seg opp og ned hvert nivå, ved å bruke verktøy som heiser og zip-linjer for å få overtaket på fiendens gjengen.

Jo mindre omfang og mer personlig følelse av Necromunda er også her. Gjenger inn Underkubekriger er maksimalt fem krigere i størrelse, noe som sikrer at spilleren bryr seg om hver av enhetene sine med hvert skudd. Litt mer variasjon vil gå langt her, spesielt i spillets kampanje der kampene er mer begrenset i oppsettet, men likevel er det ganske forfriskende.

Delvis er dette pga Necromunda: Underhive Wars' nærmere synsfelt. Spillet spilles fra et løst tredjepersonsperspektiv, noe som gir spilleren en annen følelse av plassering enn de fleste taktiske spill. Dette gir også litt vekt på å prøve å forstå situasjonen og hvor dekkflekker er, selv om en visning av det bredere kartet kan sees med et tastetrykk.

Fremdriften til enkeltenheter er også viktig. Spilleren kan tilpasse de forskjellige gjengmedlemmene, inkludert ferdighetene deres og statistikken deres, for eksempel intelligens for avstandsangrepsferdigheter, som tilfører et nivå av personlighet til det generelle spillet. Dette fungerer best utenfor den historiedrevne kampanjen, hvor spilleren kan bygge sin egen gjeng og delta i kamper. Kjernespillmodusene korrelerer egentlig ikke så mye, med kampanjen som nærmest fungerer som en veiledning for resten av hva Necromunda: Underhive Wars kan tilby.

Dessverre er ikke alt godt oversatt. På overflatenivå føles designet litt trist, i det minste sammenlignet med variasjonen man ser med gjengene tilgjengelig i bordspillet. To av de tre gjengvalgene her - med unntak av den kvinnelige Escher og deres livlige design - er de minst interessante gjengene i partiet, med Goliatene som fungerer som Gale Max-style meatheads og Orlocks er mer teknisk kunnskapsrike. Det kan være potensial for å utvide dette med flere interessante valg som den kultiske Cawdor, men det er litt underveldende.

Det er også noen problemer med spillingen. Necromunda: Underhive Wars kan være litt buggy, spesielt med merkelige fiendtlige AI-valg som kan se at de går glipp av åpenbare øyeblikk å angripe eller vandrer i rare retninger. I det minste motvirker dette hvordan kampanjen noen ganger kan føles mindre enn forestående nøyaktig hva spilleren forventes å gjøre, utover å skyte syv helvete ut av hvem de enn kommer opp imot.

Necromunda: Underhive WarsHovedproblemet er imidlertid tempoet. De som er vant til bordspillet vil sannsynligvis ikke bry seg om det veldig sakte tempoet, men det er knapt å ta opp og spille selv i forhold til andre strategispill. Spilleren vil måtte gå gjennom mange fiendtlige runder, noe som føles spesielt irriterende gitt de nevnte AI-problemene her og der.

Selv om Necromunda: Underhive Wars har noen interessante funksjoner, spesielt med sin vertikale nivådesign og vekt på individuelle enheter, feilene kan være for mye for noen spillere å se forbi. Når alt klikker bra, kan det være en futuristisk spenning, men det kan fort bli slitsomt når ting går for sakte. Fans av bordspillet kan være glade for å se Necromunda få en annen livline, men det kan være litt for uklart til å være et must for noen andre.

Necromunda: Underhive Wars er ute nå for PC, PS4 og Xbox One. Screen Rant ble levert med en PS4-nedlastingskode for formålet med denne anmeldelsen.

Vår vurdering:

3 av 5 (bra)

Animal Crossings Nookazon Beklager for sensurering av BLM-protestdiskusjonen

Om forfatteren